Av Egil Morland, professor emeritus teologi, religion og filosofi, NLA Høgskolen
Innledning
La meg gå til konklusjonen med det samme: Ekklesiologien – vår lære om kirken – må være den definerende faktoren for hva vi legger i ordet «kirkedemokrati». Vi kan ellers ofte registrere at første halvpart av ordet blir utelatt, eller omskrevet til f.eks. «demokratiet i kirken». Det er et upresist begrep. Men det går godt sammen med tilsvarende upresise og omtrentlige tanker om hva saken egentlig dreier seg om.
De som er interessert i min argumentasjon for denne konklusjonen, inviteres med til videre lesning.
Ekklesiologi for et kirkedemokrati
Alle samtaler om dette temaet bør ha sitt utgangspunkt i Confessio Augustana (CA) art. 7. Kirken er de helliges forsamling, hvor evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett. «Forsamling» betyr ikke her en registerført organisasjon, men den konkrete, fysiske samling av mennesker, samlet til gudstjeneste. Det greske ordet for kirke er i seg selv den beste illustrasjon: Ek-klesia er det som er kalt ut, skilt ut og «gjerdet inn» som en ny enhet i verden.
I sin kommentar til CA skriver Leif Grane at dette betyr at «kirken er … de troendes forsamling» (Confessio Augustana, oversættelse og kommentarer, Gyldendal, 3. utg., 2. oppl. s. 69). Men kan vi legge vekt på ‘troen’ i en samtale som tilsynelatende bare kan forholde seg til ytre kriterier for deltagelse? Mitt svar er: Ja, vi kan det. For det er ikke en dom over den indre overbevisning vi snakker om. Det er ikke et – forgjeves, selvfølgelig – forsøk på å skille de sant troende fra hyklerne vi snakker om. Det er ikke hjerter og nyrer som granskes, men den ytre tilslutning til kirkens grunnlag, og en ytre praksis som bekrefter denne forståelsen av hva ‘kirke’ er.
Dåpen som kriterium for alle rettigheter i kirken, er det store mantra når kirkedemokratiet diskuteres. Ethvert forsøk på å si noe mer har så langt hatt en ut-definerende funksjon, underforstått: – Du er altså ikke for demokrati? Dette har vært meget skadelig for den indrekirkelige samtalen, for ikke å si: for dialogen med politikerne. For det som indirekte – og stundom direkte, se nedenfor – kommuniseres, er at selve kjernen i vår kirkeforståelse står i fare for å få et negativt stempel på seg: Den indre kjernen, de trofaste kirkegjengerne, de som er kirkens sine qua non (dvs. at uten disse vil det ikke være noen kirke i det hele tatt, og slett ikke en «kirke for alle»), de blir mistenkt for å tro om seg selv at de er bedre enn alle andre. Det å gå trofast og regelmessig til kirke, dvs. være kirke, praktisere kirke, blir plutselig en form for hærverk («renne ned kirkedørene», jfr. et leserinnlegg i VL i 2015). Når debatten føres på denne bedrøvelige måten, bidrar den til å formidle en lovisk forståelse av troen: Det gjelder å være «like god som» andre. For ikke å snakke om at det gamle hedersnavnet «hverdagskristen» plutselig opptrer med vrangen ut. Det som før oppfordret til samsvar mellom søndags- og hverdagskristendom, mellom tro og liv, blir nå misbrukt til å kommunisere noe negativt om disse hyklerske søndagskristne: De er vel ikke bedre enn «oss» andre?
Faktisk finner vi den beste illustrasjonen av og oppvurderingen av dåpens ikke-diskriminerende betydning i Luthers forklaring til den lille katekismen (IV Dåpen). Først begrunner han dåpen med Guds ord, deretter viser han til løftene om frelse som knyttes til bruken. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet – som virkelig må stilles, igjen og igjen – er da: Hvordan i all verden kan vann gjøre så store ting? Svaret er trefoldig: Vannet, ordet og troen. Tro i denne sammenhengen er å stole på ordet. Om ikke disse elementene er med, er dåpen bare vann. For igjen å knytte an til Luther (og Paulus): Hans forklaring til dåpssakramentet avsluttes med å vise til Romerbrevets kapittel 6 og dåpens hverdagseffekt, ved at «den gamle Adam i oss skal druknes og dø med alle synder og onde lyster ved at vi hver dag (!) angrer og vender oss bort fra vår synd».
Ekklesiologi og valg
Mye av demokratisnakket i kirken spiller opp til politikernes forventninger om at ikke alt godt som forbindes med statskirken skal forsvinne når kirken nå er blitt «fri». Naturlig nok. Men det er underlig at man uten videre tar for gitt at dette sikres ved at valgdeltakelsen krabber opp fra 2-3 % til 10-11 %, eller i det hele tatt at høyere valgdeltakelse entydig betyr «mer demokrati». Forklaringen er selvsagt at det ikke er prosenten som er av interesse, men det man kan oppnå ved hjelp av dette – fortsatt lave – nivået: En kirke der alle medlemmer kan påvirke og endre kirken i den retning flertallet vil. I dette bildet blir det faktisk viktigere å presse en individualistisk og ‘selv’-styrt kultur sine løsninger av etiske konfliktspørsmål på kirken, enn å fokusere på det som virkelig trenges for at det også i framtida skal være en kirke til stede i hver dal, ved hver fjord og på hvert nes i landet: levedyktige menigheter, i CA sin forståelse av ordet.
Det har skjedd mye på kort tid i det siste. Det var ikke før i Lovsamling for Den norske kirke for 2010 at vi kunne lese: «I forbindelse med Kirkevalget 2009 fastsatte Kirkemøtet i 2008 særskilte regler for valg av menighetsråd». Dette var før det som i Lovsamling 2013 er formulert slik: «Valg av menighetsråd skal i 2011 holdes i alle landets menigheter på en og samme tid … Valget finner sted samtidig og på samme sted som direkte valg/valgomgang av leke medlemmer til bispedømmeråd og Kirkemøte.» (§ 2.1) «Menighetsrådet bestemmer hvor stemmegivningen skal foregå. Valget holdes i lokaler som gir god tilgjengelighet, om mulig i umiddelbar nærhet av kommunens valglokaler.» (§ 2,3).
I de endringer i Kirkeloven som Kirkemøtet i april 2015 tok stilling til (Høringsdokument: Staten og Den norske kirke – et tydelig skille), er denne bestemmelsen videreført: «Kirkelige valg holdes samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, valg til Stortinget eller fylkesting og kommunestyrer» (s. 116).
Verken politikere eller kirkefolk har brukt tid på en reell drøfting av konklusjonen som det såkalte Stålsett-utvalget trakk i dette spørsmålet:
[U]tvalget vil på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for framtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynsamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon (Det livssynsåpne samfunn. NOU 2013:1, s. 136).
Dette er et religionspolitisk standpunkt, som ikke desto mindre svarer ganske presist til alle trossamfunns selvforståelse og til prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunn. Men i den temmelig massive avvisningen av mange av utvalgets forslag, ble dette viktige anliggendet dessverre glemt.
Hvilke bestemmelser var det de nye reglene for kirkevalg avløste? Faktisk er det bare ca 20 år siden det fortsatt var gjeldende lov og praksis at «[v]alget skal foregå … så langt som mulig i tilknytning til en gudstjeneste eller et gudstjenestlig møte.» (Lovsamling 2005, kap. 5.1, § 2.1) Og: «Valget holdes i kirken eller i annet høvelig lokale som menighetsrådet bestemmer» (§ 2.3).
Her ser vi en interessant utvikling i spørsmålet om sammenhengen mellom ekklesiologi og demokrati. Hvorfor skulle valget – i alle år fra 1920 til 2009 – skje «så langt som mulig i tilknytning til en gudstjeneste …?» Det er vel ikke noen som tror at en slik bestemmelse kom til som et snedig uttenkt forsøk på å holde folk flest borte fra valgurnene? Selvfølgelig ble konsekvensen av lav gudstjenestedeltakelse at også valgdeltakelsen da ble lav.
Men hva var – og er – i så fall det største problemet med det? På samme måte som «slaget» om folkekirka for tiden står ved døpefonten, især i de store byene, så står det kontinuerlige, langsgående slaget ved frammøtet til de helt ordinære gudstjenestene. Med synkende dåpstall blir dette faktum bare mer og mer tydelig.
Det skal heller ikke nektes at de få som tidligere oppsøkte valglokalet og stemte uten å ha deltatt i gudstjenesten, kunne kjenne et visst ubehag ved det. Men hva så? Ordningen demonstrerte på utmerket vis at det er en sammenheng mellom kirkeforståelse og valg til de bestemmende organene i kirken. Ordningen ‘forkynte’ noe sant om at å være kirke er å være annerledes.
Dét er for øvrig en intuitiv erkjennelse folk flest også har. Den aller viktigste grunnen folk oppgav for ikke å stemme ved kirkevalget i 2009, enten de hadde stemt ved tidligere valg eller ikke, var at «jeg overlater til de mer kirkelig aktive å stemme» (KIFO-rapport om Demokratireformen i Den norske kirke, delrapport 4, s. 248). Dette anstendige svaret er senere møtt med et press om at disse personene må ta ut sin «rett». Bare da kan de være med og «bestemme».
Da blir det min påstand at de som presser i en slik retning, står i en kommunikasjonsmessig vanskelig posisjon, fordi sammenhengen mellom ekklesiologi og demokrati er gitt opp. Løsningen på dette dilemmaet kunne – hypotetisk sett – være: Bruk din stemmerett til å forandre kirkens praksis, om du er uenig i den, men gjør det på kirkens grunnlag i Bibel og bekjennelse, og som del av det gudstjenestefeirende fellesskapet!
Reformhistorien – personlig forpliktelse og indirekte valg
Det er ulike svar på hvordan dette siste kunne løses, men det er ikke umulig. Det kirkelige landsmøtet i 1906 sluttet seg til professor Absalon Taranger sine prinsipper om avskaffelse av statsstyret i kirken og etablering av en fri folkekirke – det store slagord for 100 år siden! –, prinsipper som han selv fulgte videre opp som medlem i den statlige kirkeordningskommisjonen (1908-11). Landsmøtet i 1908 ble enige om stemmerettsregler som de selv mente var liberale: «Alle som bad om å bli innført i det kirkelige manntall, og som undertegnet en erklæring om tilslutning til kirkens tro, skulle ha stemmerett.» (min kursivering (Terje Ellingsen: Kirkestyre i historisk lys, Nomi Forlag 1969, s. 25)).
Så sent som i 1973, i innstillingen fra det frivillige kirkeråds utredningskommisjon (Den norske kirke og staten, Støylen-kommisjonen, oppnevnt i 1969), fremmet et medlem (red. Arthur Berg) forslag om at stemmeretten i et kirkelig manntall skulle baseres på en personlig forpliktelse på kirkens bekjennelse (s. 178).
Alternativene direkte eller indirekte valg har også fått en slags symbolstatus i den pågående demokratidebatten. Når noen av oss har arbeidet for at det fortsatt skulle være såkalte indirekte valg til bispedømmeråd og dermed til Kirkemøtet, så er det mer enn antydet at dette må skyldes en redsel for hva «folket» kunne finne på. Dette er et godt eksempel på hva som skjer når fordommer setter seg fast. Kirkerådet har arrangert flere seminar der landets fremste valgforskere – på en rent valgteknisk basis – har problematisert påstanden om at direkte valg er mest demokratisk.
Derfor må mistanken rettes andre veien, mot dem som vil ha en valgordning som antas å kunne gi et bestemt kirkepolitisk – igjen: ikke et demokratisk – utfall. Jeg har faktisk til gode å høre noen fra den siden bekrefte at de har hørt hva forskerne sier, og deretter konkludert med at den ene valgformen kan være like god som den andre.
Det gjør tilsynelatende heller ikke inntrykk at knapt noen annen bevegelse i sivilsamfunnet har, eller kunne tenke seg å ha, et direkte valg til sine generalforsamlinger eller landsmøter, møter som de likevel med stor frimodighet kaller representative. Eller: Har noen prøvd å sette seg inn i grunnene til at en slik valgform er fremmed for de fleste kirkesamfunn?
Flere lister – et gode?
Etableringen av alternative lister ved kirkevalgene har også prøvd å seile i medvinden av honnørordet ‘demokrati’: Det må vel tjene demokratiet at det etableres flere lister, slik at flest mulig får stemme etter sine egne preferanser?
Mon det. I min tid i Kirkerådet hadde vi ofte oppe vanskelige saker som skulle fram for Kirkemøtet. Det gjaldt spørsmål om Stortingets lovgivning på kirkens område, og det gjaldt viktige veivalg som kirken selv måtte gjøre i årene framover. Det var ganske steile fronter i noen av spørsmålene, og flere forslag til vedtak. Men da trådte en tradisjon som kirken er vel kjent med, i funksjon: Evnen til å snakke seg sammen og søke omforente løsninger.
Realiteten med flere lister ved kirkevalgene er jo at listene er blitt til for å oppnå ett bestemt resultat i en sak der uenigheten stikker dypt, og at de derfor bidrar til å polarisere motsetningene i kirken ytterligere.
Til dette kommer igjen spørsmålet: Hva svarer best til kirkens egenart og vesen? En viss type lister og aksjoner vil aldri være truende, selv om strid om eksempelvis valg av kirketomt eller valg av arbeidsgiver for presteskapet kan røyne på. Men når dét er sagt: Bibelen har ellers lite positivt å si om splid og partivesen, men desto mer om enhet og samhold. Da hjelper det lite at noen sier at et spesielt stridsspørsmål (om homofilt samliv kan falle inn under begrepet ‘ekteskap’ og velsignes/legitimeres av kirken) ikke truer enheten i Kristus, når andre mener at det er nettopp kirkens fundamenter og tilliten til Guds ord som da utfordres.
I økumenisk samtale har konsensusbegrepet kommet til heder og verdighet. Prinsippet sier – i sin ytterste konsekvens – at man venter med vedtak til tilstrekkelig enighet (konsensus) er nådd.
Det sier seg selv at det ikke er mulig å følge dette prinsippet i de tusen ting som man fortløpende må ta stilling til i kirken. Men det har likevel sin gyldighet i noen saker. Og det bør i alle fall gjøre at Kirkemøtet i sine framtidige forfatningsbestemmelser må innføre en eller annen form for grunnlovskonservatisme i saker som involverer potensielt store endringer i lære og liturgi.
Tanker til slutt
Vi kan også tenke oss at splittelsen i kirken vil føre oss i retning av større lokalt selvstyre, og stimulere det vi forstår med en kongregasjonalistisk kirkeforståelse. Det som i tidligere tider var en selvfølge, nemlig at soknemøtet avgjorde om nye (godkjente) salmebøker, bibeloversettelser og liturgier skulle tas i bruk, eller om man skulle holde seg til de tidligere godkjente, må igjen bli det normale. Det har altfor lenge vært slik i Den norske kirke at teologiske problemer er redusert til bare å være en anliggende for presten og hans/hennes samvittighet – ikke menighetens. Dette er langt borte fra luthersk ekklesiologi. Hvor er menigheten i dette bildet?
Men én ting må vi har klart for oss: Det finnes ikke andre normer for menighetens forpliktelser på Skrift og bekjennelse enn de som prester vigsles til.