PÅSKE: Hvorfor måtte Jesus dø på korset for å frelse verden? Bibelen
inneholder et rikt tilfang av ord, forestillinger og tradisjoner som er ressurser til
hjelp i å finne holdbare og overbevisende svar på spørsmålet. Jeg vil i denne
kronikken peke på én tradisjonsstreng, som etter mitt inntrykk ofte ikke får
tilstrekkelig oppmerksomhet.
Det dreier seg om soningstradisjonen – i Bibelen uttrykt ved den hebraiske ordroten kpr, for
mange kjent fra uttrykket yom kippur, soningsdagen på 10. tishrei i den jødiske kalenderen,
som i år vil falle på 2. oktober. Den tilsvarende greske ordroten, brukt i den greske
oversettelsen av Det gamle testamente (GT) og i Det nye testamente (NT), er hilas.
Jesus som «soningslokket»
Det mest fortettete utsagnet om Jesus i Romerbrevet plasserer ham inn nettopp i denne
tradisjonen: «For dem som tror, har Gud stilt [Kristus] fram som soningslokk (hilasterion) ved
hans eget blod» (Rom 3,25a). Soningslokket er lokket over paktkisten (2 Mos 25,17–22), som
var plassert i Det aller helligste i templet (1 Kong 8,6), dit øverstepresten gikk inn
utelukkende på soningsdagen, med blodet fra en syndofferokse og en syndofferbukk, som han
stenket syv ganger på soningslokket (3 Mos 16,2.11–17.29f).
Paulus identifiserer Jesus på korset med soningslokket og blodet som rant fra den
korsfestedes kropp, med blodet stenket mot soningslokket. Også Hebreerbrevet tolker Jesu
korsdød som fullbyrdelsen av det som skjer på soningsdagen: Han er den større og evige
øverstepresten som én gang for alle har gått inn i helligdommen med sitt eget blod, ikke med
blodet fra offerdyr (Hebr 9,11f.24f). For å forstå rekkevidden av denne tolkningen av Jesu død
på korset, må vi se nærmere på innholdet i soningskulten, som ble praktisert i templet i
Jerusalem helt frem til romerne la det i grus i år 70 e.Kr.
Offerherren og offerdyret
Yom kippur er kulminasjonspunktet i templets årssyklus, men også på alle andre dager ble det
frembåret ofre. Blant de ulike kategoriene av ofre (se 3 Mos 1–7) er det brenn-, synd- og
skyldofrene som bevirker soning (3 Mos 1,4; 4,20; 5,16). Faste bestanddeler i
syndofferritualet er den ofrendes håndspåleggelse på offerdyrets hode og forskriftene for hva
som skal skje med offerdyrets blod (se 3 Mos 4). Med håndspåleggelsen identifiserer
offerherren seg med offerdyret.
Gjennom den subjektoverføring som dermed finner sted, blir den ofrende delaktig i det
som videre skjer med offerdyret, med den følge at dyrets død stedfortredende blir hans død.
Offerdyrets blod blir enten strøket på hornene av brennofferalteret eller stenket syv ganger
foran forhenget som skiller tempelhallen fra Det aller helligste. Når presten slik bringer blodet
av offerdyret i berøring med de ting som er innvidd til Gud og representerer hans hellighet,
hengir den ofrende seg til Gud. Grunnen til at blodet kan utvirke soning, forklarer 3 Mos
17,11: «For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for
livet deres. Blodet soner fordi livet er i det.»
Den dømte bringes til Gud
Blodet som strykes på alterhornene eller stenkes foran forhenget eller – på yom kippur – på
soningslokket, representerer på grunnlag av identifiseringen med offerdyret intet mindre enn
offerherrens liv hengitt i døden. Som en synder ute av stand til å gjøre opp for sin skyld og
urenhet overfor den hellige Gud fortjener offerherren døden, og dødsstraffen virkeliggjøres i
og med at offerdyrets blod – dets liv – utøses. Men idet blodet bringes til alteret, forhenget
eller soningslokket, skjer det også en innvielse og helliggjøring.
Gjennom den eksekverte dødsdommen bringes den dømte til Gud og innvies til ham.
Synderen går tvers igjennom død til nytt liv for Guds åsyn. Vissheten om at dette reelt skjer,
kommer til uttrykk i et fast uttrykkssett som med små variasjoner forekommer ni ganger i de
to kapitlene 3 Mos 4–5: «Presten gjør soning for ham/henne/dem, og det blir tilgitt
ham/henne/dem» (første gang 4,20). Overgangen til passivform, «det blir tilgitt», bringer til
uttrykk at det ikke er presten, men Gud selv som er subjekt for tilgivelsen.
Jesus som syndoffer og Guds lam
Hvis vi går tilbake til NT, ser vi at Jesus og hans død på korset tolkes og forstås i forlengelsen
av GTs soningstradisjon, som fremdeles ble praktisert i templet i Jerusalem. Utover Rom 3,25
og Hebreerbrevet, nevnt ovenfor, møter vi det i omtalen av Jesus som syndoffer i Rom 8,3 (se
oversettelsen i Bibel2011, dessverre endret i Bibel2024) og 2 Kor 5,21 (bør oversettes «ham
som ikke visste av synd, har [Gud] gjort til syndoffer for oss»). Videre gjelder det omtalen av
Jesus som «Guds lam» (Joh 1,29.36), «et lam uten feil og lyte» (1 Pet 1,19) og «lammet» (28x
i Åp).
Her er bakgrunnen de to lammene som daglig ble ofret som brennofre (4 Mos 28,3–8),
og som på NTs tid ble forstått som selve pulsslaget i offerkulten fordi de gav soning kollektivt
og sørget for at det jødiske folk kunne leve og bestå i møte med Gud.
Vi dør med Kristus
Overført på Jesus betyr dette at han ved å gi sin kropp og utøse sitt blod på korset én gang for
alle har brakt soning. Når vi i nattverden spiser brødet og drikker vinen Jesus har identifisert
med sin kropp og sitt blod, gir han oss som syndere – analogt til syndofferritualet i 3 Mos 4
–stedfortredende delaktighet i sin soningsdød. Vi dør med Kristus og helliges til nytt liv.
Dette er grunnlaget for forsoningen og rettferdiggjørelsen (2 Kor 5,19.21) og for
syndstilgivelsen (Matt 26,28; 1 Joh 2,2). Når Kristus ikke bare er syndoffer og Guds lam, men
i Rom 3,25 også identifiseres som soningslokket, der Gud møter sitt folk og taler til det (2
Mos 25,22), blir han midtpunktet i hele soningsdramaet.
Korset på Golgata er soningsstedet, og langfredag er soningsdagen. Dette er et
budskap om nåde, fra Gud Faderen som elsker sin Sønn og verden (Joh 3,16; 1 Joh 4,10), og
fra Sønnen som lydig følger sitt kall og sin Fars vilje (Mark 14,36; Fil 2,7f).
JOSTEIN ÅDNA, professor emeritus i Det nye testamente ved VID vitenskapelige høgskole.
Dette er en kronikk som stod i Vårt Land, påskeaften, 19. april 2025,