Skrevet av: Jostein Ådna, 1. kandidat for Frimodig kirke til Borg bispedømmeråd
Forståelsen av ekteskap og kjønn har vært blant de mest omstridte spørsmål i kirken de siste årene. Nettverket Frimodig kirke (FK) ble dannet etter at det øverste organet i Den norske kirke (DNK), Kirkemøtet, i 2016 og 2017 godkjente likekjønnet ekteskap og vedtok en kjønnsnøytral vigselsliturgi. Det overordnede anliggendet for FK er å medvirke til at liv og tjeneste i DNKs menigheter skal utfoldes på grunnlag av Bibelen og vår kirkes bekjennelse. Det innebærer en prioritering av misjon, evangelisering, disippelopplæring og diakoni. Konsentrasjonen om kirkens sentrale oppgave og utrustning til å utføre den må imidlertid gå hånd i hånd med stillingtagen i organisatoriske og teologiske spørsmål som det er oppmerksomhet om. Forståelsen av ekteskap og kjønn er et slikt spørsmål, der det råder usikkerhet og forvirring blant mange.
To kjønn
Fra tid til annen dukker det opp en påstand om at Bibelen åpner for et helt spektrum av ulike kjønnsidentiteter. Da leser man utsagnet i 1 Mos 1,27 om at «Gud skapte mennesket i sitt bilde, […] som mann og kvinne skapte han dem», som et såkalt polart uttrykk. Bibelen benytter noen ganger polare uttrykk for å favne en helhet, f.eks. «himmelen og jorden» i betydning av kosmos, verden (1 Mos 1,1; Apg 17,24). Men lest i sin sammenheng er det helt åpenbart at «mann og kvinne» i skapelsesberetningen ikke mener et kjønnsmangfold med såkalte cis-menn og cis-kvinner som ytterpunkter på en bred skala av kjønn og kjønnsidentiteter. Ordene betegner derimot de to kjønnene, «hann og hunn», som både mennesker og dyr (sml. 1 Mos 6,19f) fremstår som, og som er den biologiske forutsetningen for slektens videreføring. At dette er den riktige forståelsen av skapelsesberetningen, bekreftes av Jesus i Matt 19,4–6, der han i sitt svar på et spørsmål om ekteskapet siterer 1 Mos 1,27 som et ord om kjønnsdifferensieringen mellom mann og kvinne som grunnlag for ekteskapet, videreført og bekreftet i Eden-fortellingen i 1 Mos 2,24: «Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.»
Bibelsk ekteskapsforståelse
Bibelen taler enhetlig og konsekvent om at det eksisterer to kjønn, «mannlig og kvinnelig», og at et ekteskap er en relasjon mellom personer av ulikt kjønn. Dette fremgår ikke bare av reguleringen av familieliv og seksualitet, men også av hvordan kjærlighetsforholdet mellom én mann og én kvinne benyttes som bilde på eller analogi til relasjonen mellom Kristus og kirken (2 Kor 11,2; Ef 5,21–33; Åp 19,6–8).
Selv om relasjonen mellom de to kjønn er normativ for utlevd seksualitet, er Bibelen ikke ukjent med eller taus om at ekteskap ikke passer eller er det rette for alle. Døperen Johannes, Jesus og Paulus er fremstående eksempler på mennesker som levde som single av hensyn til sitt kall og sin tjeneste, og apostelen fremholder sølibatet som en opsjon også for andre (1 Kor 7). Utover dem som frivillig avstår fra ekteskap og seksualliv av hensyn til tjenesten for Guds rike, omtaler Jesus i Matt 19,12 også mennesker som enten er født eller i løpet av livet er blitt gjort uskikket til ekteskap.
Mennesket skapt i Guds bilde
Skapelsesberetningen fremholder ikke bare at mennesket er skapt som to kjønn, men fremfor alt at det er skapt i Guds bilde: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det» (1 Mos 1,27). Etter kristen tro har menneskets enestående verd sitt grunnlag i at det er skapt i Guds bilde. Dette gjelder for absolutt alle mennesker, uavhengig av deres alder, etnisitet, sosiale tilhørighet eller fysiske og kognitive funksjonsevne. Bibelsk sett er det derfor en misforståelse å knytte menneskeverd og delaktighet i Guds bilde til kjønnsidentitet og til aksept av seksuell utfoldelse utenfor ekteskapet. Manglende mulighet for eller evne til et aktivt seksualliv fratar eller forringer ikke noe menneske dets unike verd som skapt i Guds bilde.
Kirkens møte med radikal kjønnsteori Vi må i dag erkjenne at mange mennesker som ikke finner seg til rette i tradisjonelle kjønnskategorier, er blitt møtt med negative og fordomsfulle holdninger og har opplevd utenforskap i menigheter og kristne fellesskap. Slik Kirkemøtet nylig uttalte, er det behov for innsats «for å gjenopprette øydelagde relasjonar med menneske med LHBT+-identitet som kyrkja har påført stor skade og smerte». Etter min oppfatning er det imidlertid ingen farbar vei for kirken i dette forsoningsarbeidet å kaste seg på radikale kjønnsteoretiske strømninger i samtiden. I 2019 opprettet Kirkerådet et eget LHBT-utvalg, som i løpet av de få årene som har gått, har fått legge føringer og ta initiativ det forventes at hele DNK skal slutte opp om og implementere. Dessverre er dette arbeidet preget av en smal og ensidig tilnærming, både med hensyn til erfaringer, vitenskapelig grunnlag og teologisk konsistens i møte med kjønn og seksualitet. Kirken må holde fast på en bibelsk forståelse av kjønn og ekteskap og la være å opptre i kompaniskap med FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, som den fremste pådriveren for radikal kjønnsideologi i Norge. Vi vil si ja til oppmykning av kulturelt betingede og tilstivnede kjønnsroller, som har gitt altfor trange rammer for hvordan gutter og jenter, menn og kvinner forventes å leve, men nei til PRIDE-ideologiens grenseløse omfavnelse av kjønnsmangfold og ulike samlivsformer, inklusive polyamorøse forhold.
Innlegget har stått på trykk i Vårt Land.