På kirkemøtet i 2016 vedtok Kirkemøtet å utarbeide vigselsliturgi for likekjønnet ekteskap. Ti år etter, i anledning Kirkemøtet 2026 som ble åpnet i Trondheim 20.mars hadde Vårt Land flere reportasjer og debattinnlegg. Under er bidraget fra Frimodig kirkes leder Oddgeir Sølvfæstersen.
Vi står ved inngangen til et nytt Kirkemøte. Det er ti år siden Kirkemøtet i 2016 vedtok å utarbeide
liturgi for likekjønnet vigsel i Den norske kirke (Dnk). Det har vært ti år hvor det tradisjonelle synet på
samliv og ekteskap har vært under konstant press. Utviklingen har foreløpig kulminert med
unnskyldningen til de skeive som ble fremført av biskopene på London pub i oktober 2025.
I et historisk perspektiv har endringene i lærespørsmål knyttet samliv og ekteskap skjedd relativt
raskt. Så sent som i 1985 definerte Bispemøtet ekteskapet som «et livsvarig samliv mellom én mann
og én kvinne». Da Kirkemøtet i 2007 responderte på Regjeringens høring om felles ekteskapslov for
likekjønnede og ulikekjønnede par, uttalte Kirkemøtet at «ekteskapsbegrepet fortsatt skal
forbeholdes det offisielt inngåtte og forpliktende samlivet mellom mann og kvinne. (…) Det
kjennetegnes ved at det gir rettslige rammer rundt samlivet mellom mann og kvinne, ivaretar barna
og regulerer familielivet».
Da ekteskapsloven ble endret i 2008 til å inkludere både heterofile og likekjønnede par, var det ikke
åpnet for vigsel av likekjønnede par i Dnk. Bispemøtet kom i 2013 med en uttalelse som skulle
klargjøre om likekjønnede par kunne inkluderes i en teologisk ekteskapsforståelse, og om Dnk skulle
legge en slik forståelse til grunn for sin vigselspraksis. Et flertall (8) blant biskopene støttet dette,
mens et mindretall (4) av biskopene ikke kunne «se at likekjønnet samliv kan utgjøre et ekteskap slik
kristen teologi forstår dette». Det tydelige forsvaret for ekteskapet som «et livsvarig samliv mellom
én mann og én kvinne» fra biskopene i 1985 var smuldret bort og banet veien for vedtaket på
Kirkemøtet i 2016.
En ekteskapslovgivning som verken hegner om et livslangt samliv eller er kjønnsbestemt (for én
mann og én kvinne) er fjernt fra tradisjonell og bibelsk begrunnet kristen tenkning om ekteskapet.
Den nye ekteskapslovgivningen som ble gjeldende i Norge fra og med 1.1.2009 (og som førte til
vedtaket på Kirkemøtet i 2016), er derimot i stor grad preget av skeiv teori. Skeiv teori vil oppheve
faste og stabile kategorier for kjønn og seksualitet. Kjønnsidentitet og seksuell legning blir hevdet å
være flytende, fragmentert og dynamisk, ikke fast, varig og naturbestemt. Et nøkkelbegrep her er det
skeiv teori omtaler som «heteronormativitet», det vil si kulturelle forestillinger, normer, institusjoner
og strukturer om at heteroseksualitet er det normale, mens annen seksuell adferd er unaturlige
avvik. Heteronormativitet skal erstattes med at alle individuelle preferanser knyttet til samliv skal
aksepteres i samfunnet. Dette er et irrasjonelt og teologisk uholdbart standpunkt.
Unnskyldningen som ble fremført på vegne av biskopene synes i stor grad å være preget av samme
tankegang. Biskopene ser ut til å møte de skeive og deres interesseorganisasjoner uten forankring i
kristen og rasjonelt begrunnet tenkning. I stedet for å gi veiledning i samsvar med dette, følger
biskopene de sekulære strømmingene som preger vår tid. I unnskyldningen uttalte biskopene at (de)
«markerer i dag verken et startpunkt eller at vi er i mål». Det er stor grunn til å være bekymret
dersom skeiv teori skal legge premissene for utviklingen i Dnk fremover. Frimodig kirke ble stiftet
som en reaksjon på kirkemøtevedtaket i 2016. Vi har kjempet for å bevare det tradisjonelle synet på
samliv og ekteskap. Unnskyldningen viser nødvendigheten av å fortsette kampen.