22.11.2018

«Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus». – Slik heter det i Efeserbrevets 4. kapittel, vers 15. Paulus har nettopp undervist efeserne om at de skal tjene og vokse slik at Kristi legeme blir synlig gjennom dem. Da må de leve et liv i samsvar med hva Gud har gitt dem i evangeliet. Til det hører å være «sannheten tro i kjærlighet», slik det het i den gamle oversettelsen.

Dette uttrykket har ofte vært løftet fram som forbilde på hvordan kirken og de kristne skal omgås hverandre og verden omkring seg. En skal holde seg til sannheten, også når den er krevende, og en skal gjøre det på en måte som uttrykker den kjærlighet Gud har til oss. Det er et flott ideal, gitt oss i Bibelen, og noe som vil gagne enhver samtale og meningsutveksling. I en tid hvor det i kirken er uenighet og engasjert debatt, er det godt om alle parter vender blikket mot det ideal som Paulus løftet opp for de troende i storbyen Efesos.

Enten – eller?

Gjennom kirkens historie har det alltid vært noen som har lagt mer vekt på det ene enn på det andre av de to kjerneordene. For enkelte har sannhetsiveren vært den dominerende drivkraft. Troskap mot Bibel og bekjennelse, tradisjon og vedtekter har vist seg i tydelig skrift og tale. Iveren og utholdenheten har vært stor, og en har kjempet iherdig for at sannhetens forkjempere skal bemanne lederposisjoner og læreseter. Grensene mot ubibelsk lære ble trukket tydelig opp. Skepsisen har til tider vært stor overfor dem som var mer opptatt av å tale om kjærligheten enn å sloss for sannheten. – De som hører til i denne siste gruppen har ikke nødvendigvis droppet spørsmålet om sannhet. Men det var viktig å se og møte dem som tenkte annerledes, uten kritikk og fordømmelse. Raushet, åpenhet og inkludering ble fanemerker. Troens sannheter er viktig nok, men vi ser alle stykkevis. Ingen har monopol på sannheten. Det som forener oss er kjærligheten. Slik tenker mange.

Under overflaten

Jeg har selv ofte løftet fram Bibelens formaning om å være tro mot sannheten i kjærlighet. Det har vært noe å strekke seg etter, et ideal jeg har prøvd å etterleve når jeg har ytret meg i skrift og tale. Jeg har langt fra alltid lykkes, så en viss ydmykhet er i høy grad på sin plass. Men jeg har også stadig tydeligere sett at det aktuelle verset fra Efeserbrevet lodder dypere enn hva vi ofte tenker. Det går an å ha en overfladisk bruk også av bibelske kjerneord. La oss se litt nærmere på sannheten og kjærligheten.

Sannheten

Om Israels Gud heter det at han er «rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). Derfor ber den troende: «Herre, lær meg din vei, så jeg kan vandre i din sannhet» (Sal 86,11). Sannhet er i Det gamle testamentet mer enn et spørsmål om målbare fakta. Det dreier seg først og fremst om å ha en relasjon til den Gud som gjennom israelfolkets historie har vist seg troverdig. Han har vært til å stole på. Vi møter det samme hos Jesus. Han sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6). Jesus bekrefter at Guds ord er sannhet (Joh 17,17). Men også i Det nye testamentet er sannheten mer enn ytre erkjennelse. Guds ord gir oss en disippel-relasjon til Jesus, slik at vi blir fri. «Sannheten skal gjøre dere fri» sier Jesus (Joh 8,32).

Anvendt inn i vår problemstilling betyr dette at å være «tro mot sannheten» er mer enn å argumentere for Bibelens troverdighet. Det er mer enn å kunne hente fram de rette skriftord når debatten er på det heftigste. For en kristen er sannhet først og fremst en tillitsfull relasjon til Jesus som Herre og frelser. Vi må skynde oss å føye til at det er ved å høre og tro Bibelens ord at denne relasjon skapes. Å avklare bibelsyn og bibelens autoritet er nødvendig. Men både for vårt gudsliv og i vår samtale med andre, er det avgjørende at sannheten ikke bare adresseres til vår hjerne. Viktigst av alt er at den får bolig i vårt hjerte!

Kjærligheten

Hva så med kjærligheten? Her gjelder egentlig det samme. Gud elsker verden (Joh 3,16), har skapt oss og har gitt oss alle evnen til å motta og vise kjærlighet og godhet. Ateistens nestekjærlighet er like mye Guds verk som den fromme munkens! Guds gaver i sitt skaperverk bør vi tale mer om enn vi gjør. Men den kristne kirke har møtt en kjærlighet som måtte åpenbares for at vi skulle se den. Det er en kjærlighet som vi ikke bærer med oss som Guds skapninger. Kjærlighetens apostel sier: «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham» (1 Joh 4,9). Den kjærlighet jeg som kristen er kalt til å vitne om, er ikke den kjærlighet som vi henter fra våre erfaringer. Som nettopp sagt: den kjærlighetsevne alle mennesker har, er Guds gave, og bør omtales deretter. Men den kjærlighet som setter fri og gir håp, det er den kjærlighet som har korset som adresse. «Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). Når Paulus sier «størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13), er det denne kjærligheten han taler om.

Konsekvenser

Her gjelder det at vi som kristne samtaler slik at vår skapte evne til å elske ikke blandes sammen med den kjærlighet som ble åpenbart i Jesus. Da blir vårt vitnesbyrd lett utydelig. Når Paulus formaner til å være tro mot sannheten i kjærlighet, er det den åpenbarte kjærlighet han taler om. Og slik ser vi den dype mening – og store utfordring! – som møter oss i dette bibelordet: Å være tro mot sannheten i kjærlighet. Faktasjekk er alltid nyttig. Det vi formidler må være korrekt. Og vi skal bestrebe oss på å følge Bibelens formaning om å være vennlige mot alle. Men å være tro mot sannheten i kjærlighet er noe mer. Enten det er en avisartikkel eller et muntlig innlegg, bør vi teste oss selv: Kan det anes at jeg kjemper for en sannhet som setter fri? Og kan det oppfattes at jeg bak en saklig og vennlig form har en drivkraft som har oppstått i møte med den kjærlighet som måtte åpenbares? Det høres krevende ut. Slike fromme tanker funker ikke i praksis, vil noen si. Og likevel, jeg vil ikke slippe taket i Paulus´ formaning fra Efeserbrevet. Den er for viktig til at vi lar den stå der som et overfladisk klapp på skulderen. Ønsker jeg å være en troverdig kristen, har jeg alt å vinne ved å ta tid til å lytte og be om evne til å følge. I Det nye Testamentet leser vi om mange mennesker som møtte Jesus. De møtte både Sannheten og Kjærligheten. Hvordan opplever en debattmotstander meg? Spørsmålet skal få stå der og utfordre.

Svein Granerud
Styreleder, Frimodig kirke