20.09.2018

Jeg vil ikke på generell basis anbefale nattverdbordet som den beste arena for å markere uenighet i lærespørsmål i Den norske kirke. Det gjør heller ikke Frimodig kirke. Selv velger jeg å synliggjøre min overbevisning på andre måter. At noen likevel velger å avstå fra nattverdfellesskap i en kirkelig nødssituasjon, bør ikke komme som en overraskelse.

Signalene fra Nord-Hålogaland Bispedømme (VL-sak 18.9.2018) viser at det er nødvendig å snakke sammen og finne fram til ordninger som kan ivareta den enkeltes integritet og overbevisning. Ellers innføres det i praksis yrkesforbud for noen prester.

Reell teologisk splittelse

Å avstå fra nattverdfellesskap er et smertefullt uttrykk for en reell teologisk splittelse. Frimodig kirke forsvarer at noen tyr til dette handlingsspråket. Dokumentet ”Kirkesplittelse og tjenestefellesskap” utarbeidet av Teologisk ressursgruppe i Frimodig kirke, uttaler blant annet om forholdet til biskopene: ”Både prester og menigheter bør strekke seg langt for å ha et positivt og åpent forhold til kirkens ledelse. Likevel vil det i mange sammenhenger være rett å markere den nye lærens splittende karakter ved å avstå fra gudstjenestefellesskap med dem som bruker lederposisjoner i kirken til å fremme den.” Alternativet kan oppleves som at man i praksis bagatelliserer eller bare tilpasser seg den nye kirkelige virkeligheten. Det er ingen som gjør slike enkeltmarkeringer med lett hjerte. Og det vil selvfølgelig oppleves smertefullt for alle parter. Men toleranse er ikke å forstå som stilltiende aksept. I ordets rette forstand betyr toleranse like mye å leve med smerte og åpne sår. Det vil gjelde begge veier.

Nattverdens gyldighet

Når det å avstå fra gudstjeneste- og nattverdfellesskap ikke er noe jeg personlig vil anbefale verken kollegaer eller kirkemedlemmer, har det blant annet med forståelsen av nattverden å gjøre. I henhold til vår lutherske bekjennelse er ikke ordets eller sakramentenes gyldighet avhengig av prestenes teologiske overbevisninger. (Confessio Augustana artikkel 8). For at denne grunnleggende forståelsen skal ligge fast, søker jeg heller å markere en klassisk lære på andre måter, blant annet gjennom tydelig forkynnelse, veiledning og formidling i ulike sammenhenger. Så langt det er mulig oppfordrer Frimodig kirke sine medlemmer til å bli i sin lokale menighet. Men for mange kan det være nødvendig å hente næring fra supplerende åndelige fellesskap.

Trosopplæring

I tiden som kommer vil trosopplæringen trolig bli en like utfordrende arena som gudstjenestefellesskapet. Den norske kirke har ennå ikke avklart hva «rom for to syn» innebærer når det gjelder opplæring av barn og unge. Her er det store og vanskelige spørsmål som er overlatt til de enkelte lokalmenigheter. Fra Frimodig kirkes side oppfordrer vi til at trosopplæringen preges av kirkens kateketiske tradisjon. Det innebærer at lokale menigheter ikke bør organisere undervisningen i kontroversielle spørsmål slik at den får form av et forum for presentasjon av ulike syn. Medarbeidere som vil fremme kirkens klassiske tro og lære, også i samlivsspørsmålene, må sikres selvstendig rom til å gjøre dette på basis av Bibelen og kirkens bekjennelse.

Menigheter med ulik profil

I Frimodig kirke mener vi at en farbar vei noen steder vil være å legge til rette for menigheter med ulik teologisk profil, slik det er gode erfaringer med blant annet i den danske folkekirken og i den anglikanske kirke i England. Jeg er selv prest i den så langt eneste valgmenigheten i Den norske kirke, ByMenigheten-Sandnes. Jeg tror slike menigheter kan virke konfliktdempende og frigjøre krefter til utadrettet menighetsarbeid, samtidig som det fortsatt innebærer nødvendig samarbeid innenfor det større kirkefellesskapet.

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i Frimodig kirke