Myndighet i liturgisaker

Johan Haga
advokat (H)

Menighetsmøtets innflytelse over vigselsliturgi

Et menighetsmøte i Agder har vedtatt at ny vigselsliturgi ikke skal innføres. Etter lovensordlyd har menighetsmøtet kompetanse til å gjøre et slikt vedtak. Det er det neppe noen tvilom. Menighetsmøtet er derfor i sin gode rett og må respekteres.

Før de siste grunnlovsendringene, hadde Kongen myndighet til ikke bare å vedta liturgier,men også til å innføre, jfr. Grl. § 16 slik den tidligere lød. Slik er det ikke lenger etterGrunnlovsendringen i 2012. Kirkemøtet har ikke overtatt kongens posisjon i Grunnloven, ogkan det heller ikke. Dette organ har overtatt Kongens myndighet til å vedta liturgi, men harselvfølgelig ikke overtatt Kongens særstilling i forhold til alminnelig lovgivning.

Rett nok er Den norske kirke fremdeles en statskirke, ikke minst fordi staten kontrollererkirkens lovgivning. Alminnelig organisasjonsrett har derfor begrenset verdi når det gjelderforholdet mellom kirkemøtet og andre kirkelige organer så som menighetsmøtet, men den erikke uten betydning. Forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper gjelderfor Den norske kirke, jfr. kirkeloven § 38.

Kirkemøtet har ingen annen myndighet enn det er tildelt av loven og kanskje det som følgerav at dette organ er Den norske kirkes høyeste organ i spørsmål som kan avgjøres innenforrammene av loven. Etter lovens ordlyd fastsetter kirkemøtet alle gudstjenestelige bøker.

Kirkeloven § 24, fjerde ledd har følgende ordlyd: «Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrerpå vegne av rettssubjektet Den norske kirke når det ikke er fastsatt i eller i medhold av lov atmyndigheten er lagt til annet organ.»

Nå fastsetter loven nettopp at avgjørelse om innføring av liturgi, er tillagt menighetsmøtet, jfr.§ 11.

I og med at kirkemøtet ikke har overtatt (og heller ikke kan overta) kongens særstilling, hansprerogativ, er det ikke rom for å tolke loven innskrenkende slik at bestemmelsen bare gjelderder loven er taus. I tillegg til dette kommer legalitetsprinsippet også til anvendelse. Detteprinsipp innebærer at det forvaltningsorgan som vil gripe inn ovenfor et annet må hahjemmel, og hjemmelen må være klar.

Det er slett ikke sikkert at kirkemøtet kunne pålegge den enkelte menighet hvilkegudstjenestelige bøker som skal benyttes om loven var taus på dette punkt. I dette tilfelle erloven ikke taus. Menighetsmøtet er gitt myndighet til å avgjøre hvilke gudstjenestelige bøkersom skal benyttes. Kirkemøtet mangler hjemmel for å instruere menighetene på dette punkt.Jeg vil ikke unnlate å nevne at også bekjennelsesskriftene kan være av rettskildemessigbetydning i denne sammenheng. Confessio Augustana artikkel sju understreker nettopp atdet i en kirke ikke er nødvendig å ha de samme skikker. Det er således intet i Den norskekirkes verdigrunnlag som tilsier at kirkemøtet i strid med lovens ordlyd, skal kunne instruereden enkelte menighet om bruk av gudstjenestelige bøker.

Innføring av ny liturgi, det vil si vedtagelse av bruk av gudstjenestelige bøker, har også enprosessuell side. Det må treffes et vedtak om bruken, og vedtaket må iverksettes. Omkirkemøtet pålegger menighetene i sin alminnelighet å ta i bruk nye kirkelige bøker, kanmenighetene kort og godt påberope sin egen myndighet etter loven og unnlateiverksettelsen. Kirkemøtet har så langt jeg vet, ikke tvangsmidler til å pålegge en menighetbruk av kirkelige bøker. Domstolene kan neppe dømme et menighetsmøte til å vedta noe deter imot fordi det er alminnelig antatt at en domstol ikke kan fastsette hva et vedtak skal gå utpå.

Den driftsmessige forvaltningen av kirkene tilligger kirkelig fellesråd. Dette rådet vil neppekunne tillate bruk av kirken når noen ønsker å bruke gudstjenestelige bøker som ikke ervedtatt av menighetsmøtet, og derved overkjøre menighetsmøtet. Men opptrer et fellesråd istrid med menighetsmøtet vil dette være alvorlig myndighetsmisbruk etter gjeldendeforvaltningsrett og administrativt ødeleggende for Den norske kirke om det ikke påtales.

Endelig er det et moment at om Den norske kirke skal være troverdig når det hevdes at deter rom for to syn i denne saken, da må man bøye seg for at et menighetsmøte treffer vedtaksom ikke behager flertallet.

Dagen, 22.03.2017