11.03.2019

Oskar Skarsaune

Foredrag Frimodig Kirkes årskonferanse, 11. mars 2019.

Kanskje én av Jesus’ene i Bjørn Stærks Jesus-butikk?1 Et litt avsides sted, der du tilbys et rikt utvalg av Jesus’er. De fleste vil ha en moderne, oppdatert Jesus, «et stykke moderne Jesus, takk, slik han kanskje ville ha vært hvis han levde i dag… Jeg vil ha en Jesus som er litt som meg og ikke liker de jeg ikke liker.» En slik Jesus er å få kjøpt i Jesus-butikken for 349 kroner. Men, sier Stærk, «jakten på den moderne Jesus kan bli jakten på et speilbilde.» Og det mener jeg han har rett i.

Den Jesus jeg ofte møter i dagens forkynnelse, er en Jesus som gikk rundt og bekreftet mennesker, forsikret dem om at de var gode nok akkurat som de var. En slags selvbilde-terapeut. Men denne Jesus ligner ikke evangelienes Jesus. For meg trer han der fram som en som gikk rundt og forandret mennesker, gjorde dem hele, frie og nye, satte dem fri til helt nye måter å leve på.

Jeg kunne si mer om dette, men i denne forsamlingen ville det antakelig være «å preke for koret», som de sier i USA. «Vi» som er forsamlet her, bør ikke la oss selv slippe så billig. Hvilken Jesus forkynner vi? Hvilken Jesus forkynner jeg? Ligner han mer på evangelienes enn den moderne selvbilde-terapeuten?

La meg begynne med en kjent tekst på slutten av Matteusevangeliet:

De elleve lærlingene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag [panta ta ethne] til lærlinger: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem [didaskontes autous] å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende (Matt 28,16–20).

Som dere ser, har jeg gjort det samme som bibeloversetterne gjorde i den nynorske bibelen: jeg har oversatt det latinske ordet discipulus. På nynorsk skrev oversetterne «læresvein», bokmålsordet lærling har den fordel at det kan oppfattes kjønnsnøytralt. Lærlingene er lærlinger hos en mester i faget. I dette tilfelle heter mesteren Jesus, og det er nettopp det lærlingene oftest kaller ham i evangeliene. Jeg tror det ville være en stor vinning om vi konsekvent omtalte de kristne som Jesu lærlinger – det de ble kalt fra begynnelsen, lenge før en romersk embetsmann i Antiokia (antakelig) kalte dem «Kristus-tilhengerne» (Apg 11,26), på latin christiani, tatt inn som latinsk fremmedord i gresk: christianoi.2

Vi er vant til å kalle disse versene i Matteus 28 for «dåpsbefalingen» eller «misjonsbefalingen»; det siste utvilsomt en bedre betegnelse enn det første. For han ga ikke lærlingene en befaling om bare å døpe, han ga dem også én befaling til: «lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Det var altså ikke nok å gi dem som ville bli Jesu lærlinger – gjennom dåpen – kunnskap om hva Jesus hadde sagt. Nei, ved dåpen ble de tatt inn i fellesskapet av Jesu lærlinger, og der ble de trent i å leve slik mesteren hadde undervist dem. Et lærlingeforhold er mer enn tilegnelse av kunnskap, det innbefatter praktisk trening i utøvelse av kunnskapen. Og Jesus beskriver kunnskapen i dette tilfelle som «alt det jeg har befalt dere.» Alt det han har sagt at vi skal gjøre, det livsmønsteret han har tegnet opp for oss.

Hvor finner vi denne tegningen? Siden vi er i Matteusevangeliet, er det nærliggende å peke på at vi har en scene lengre fram i evangeliet, som har store likheter med den vi nettopp har sett: den oppstandnes møte med lærlingene på fjellet i Galilea:

Da Jesus fikk se folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og lærlingene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem [edidasken autous]… (Matt 5,1–2).

Kort sagt: Dåpskandidatenes katekisme om hvordan de skulle leve som troende og døpte kristne, var i den første kristne tid Bergprekenen (Matt 5–7, Luk 6,20–49).

Dette finner vi i Didakjé (Herrens lære [didaché] til folkeslagene [tois ethnesin]ved de tolv apostlene, ca. 100 e. Kr.).3 I dette skriftet finner vi Bergprekenen gjengitt i kortform, helt i begynnelsen av det avsnittet som kan kalles den etiske dåpsopplæringen, kap. 1–5. Deretter sies det: «Når det gjelder dåpen, skal dere utføre den på følgende måte: Etter at dere først har gjennomgått alt det som her er nevnt (i kapittel 1–5), skal dere døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, i rennende vann (samme skrift, 7.1).

Det samme finner vi hos Justin Martyr (ca.150 e.Kr., 1. Apologi kap. 14–17), som siterer en kateketisk sammenstilling av bud fra Bergprekenen, kombinert med enkeltord av Jesus ellers hos Matteus og Lukas. Jeg siterer nedenfor eksempler både fra Didakjé og Justin.

I en gammel kirkeordning fra begynnelsen av 200-tallet, gjerne kalt Den apostoliske tradisjon,4 finner vi noe av det samme, men her konkretisert i en liste over yrker kristne ikke kan ha, fordi de er uforenlige med de bud Jesus ga i Bergprekenen. Interessant er at budet om ikke å slå i hjel her tolkes like radikalt som av Jesus: En kristen kan ikke være årsak, direkte eller indirekte, til et annet menneskes død. Om soldater heter det at dersom de ikke har noe annet å leve av, kan de beholde yrket sitt. Men får de ordre om å drepe noen, skal de ikke adlyde, og ta konsekvensen (normalt: martyrium). En dommer avsa ikke sjelden dødsdommer, «han må slutte med det eller bli vist bort.» Tertullian: En kristen kan ikke være keiser, for keiseren opprettholder lov og orden ved bruk av sverdet, denne form for makt kan en kristen ikke bruke (Apol. 21.24).

Hvorfor disse bud mot alle former for maktbruk, gjengjeldelse og bruk av tvang mot andre?

Fordi Jesu lærlinger skal ligne sin Mester:

Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer dem med hard hånd [som de fire villdyrene i Daniel 7].
Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave.
For heller ikke Menneskesønnen [Daniel 7,13f] er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange [Jes 53] (Mark 10,42–45).

Bakgrunnen for disse ordene var Sebedeus-sønnenes ønske om å få dele Jesu kongelige ære og makt ved å sitte på troner nærmest Jesu egen. «Dere vet ikke hva dere ber om,» svarer Jesus. Hans vei til kongelig makt og herlighet gikk gjennom lidelse og den ytterste fornedrelse: korsdøden var datidens skammeligste måte å dø på. «Kan dere drikke det begeret jeg drikker, eller bli døpt med den dåpen [til døden] som jeg døpes med?»

Som jøder flest, regnet også Jesu disipler med at veien til Messiaskongens herlighet gikk fra seier til seier, fra stor makt og herlighet til enda større. Når Jesus fortalte dem det motsatte, at hans vei til kongelig herlighet gikk gjennom den lidelse, fornedrelse og død som tegnes i Jes 53, da stilte de seg helt uforstående.

Jesus er annerledes-kongen i Guds annerledes-rike, der alle normale forestillinger om hva som gir ære og status, er snudd fullstendig opp/ned.

Joh 13,1–17: Jesus, mesteren, bøyer seg ned og vasker lærlingenes føtter. Han, mesteren, ender sitt liv med å gi det hen for lærlingene. «Jeg har gitt dere et forbilde», sier han. Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre mot hverandre (Joh 13,14–15).

(Merknad: Dette må få konsekvenser for vår teologi om øvrigheten og dens sverd. Vi må balansere Rom 13 med Åp 13: Romerriket sammenlignes med et farlig og brutalt rovdyr, et dyr som «lignet en leopard, hadde føtter som en bjørn og gap som en løve» (Åp 13,2), m.a.o. et kombidyr av de fire dyrene i Daniel 7: løve, bjørn, leopard, det fjerde ganske enkelt kalt et villdyr (seleukide-riket, Romerrikets forløper i Midtøsten). Romerriket er sammenfatningen og kulminasjonen av verdens brutale stor-riker. Motsetningen er Guds rike og dette rikets konge, han som ikke lignet et rovdyr men et menneske. I Daniel 7 kalles han «en som var lik en menneskesønn», Jesus brukte det som selvbetegnelse. Den humane, barmhjertige og nåderike kongen, som ikke hersker med vold og tvang.)

Som tekstene fra Markus 10 og Joh 13 viser, er Gudsrikets nye livsmønster klart demonstrert av lærlingenes Mester: Jesus selv. Hans liv og tjeneste skal være forbilledlig for lærlingene. En kinesisk student til Hans Kvalbein: “We don’t learn so much from theory and argument, as from living example.”

Det samme finner vi hos Paulus:

La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse men så det ikke som et rov å være Gud lik. Nei, han ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse [Jes 53] og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset [Jes 53]. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn [Jes 52,13] (Fil 2,5–9).

Det er en sammenstilling her av den første Adams søken oppover, hans streben etter å bli Gud lik [1 Mos 3,5], og den Annen Adams motsatte bevegelse: Han var i utgangspunktet Gud lik [i Guds skikkelse], men ga frivillig avkall på sin høye posisjon og steg ned, helt ned i den skammeligste av alle måter å dø på. Annerledeskongen, som hans lærlinger skal ligne. Dette krevende livsmønsteret er det som tegnes i Bergprekenen.

Didakje sammenfatter Bergprekenen slik:

Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre dødens (jfr. Matt 7,13–14).
Og det er stor forskjell mellom de to veiene. Livets vei er denne:
For det første: Du skal elske Gud, som har skapt deg.
For det andre: Du skal elske din neste som deg selv; og alt det du ikke vil skal hende deg, skal heller ikke du gjøre mot din neste (jfr. Matt 22,36–40).
Den lære [didakjé] som ligger i disse ord, er denne:

Velsign dem som forbanner dere og be for deres fiender, hold faste for dem som forfølger dere. For hva er det å takke dere for om dere elsker dem som elsker dere? Gjør ikke også hedningene det samme? Men dere skal elske dem som hater dere, så får dere ikke noen fiende…
Om noen gir deg et slag på høyre kinn, så vend også det andre til; da vil du være helhjertet. Hvis noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Hvis noen tar kappen din, så gi ham skjorten også. Hvis noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake… Gi hver den som ber deg, og krev det ikke tilbake, for Faderen vil at en skal gi til alle av de gaver en selv har fått (1,1–5).

Justin Martyr, ca. 150 e.Kr.: «Vi som før mer enn noe annet elsket måter å tjene penger og eiendom på, deler nå det vi har med fellesskapet og gir til enhver som trenger det. Vi som før hatet hverandre og drepte hverandre, og på grunn av sed og skikk ikke engang ville bo under samme tak med dem som ikke var av vår egen stamme, vi spiser nå, etter Kristi åpenbaring, ved samme bord. Vi ber for våre fiender og forsøker å overbevise dem som urettmessig hater oss … For at dere ikke skal tro at vi narrer dere med ord, mener vi at det vil være bra…å minne om noen få av Kristi egne læresetninger … Ordene som kom fra ham er korte og konsise. For han var ingen sofist; hans tale var Guds kraft (1. Apol. 14.2–5)…
Om å utholde det onde, være tjenestevillig overfor alle og ikke bli vred, sa han dette: «Til ham som slår deg på kinnet, tilby også det andre, og du skal ikke hindre den som tar fra deg kjortelen eller kappen din.» «Den som blir sint, er skyldig til ilden.» «Enhver som tvinger deg til å gå én mil, skal du gå to med.» «La deres gode gjerninger skinne for menneskene, så de kan se dem og undre seg over deres Far i himmelen» (1. Apol. 16.1–2).
Alle som blir overbevist om og tror at det som læres og sies av oss er sant, og som påtar seg å kunne leve slik, opplæres til å be og påkalle Gud, fastende, om at han tilgir deres tidligere synder. Sammen med dem ber og faster også vi. Deretter føres de av oss til et sted der det er vann, og så gjenfødes de på den samme måten som vi selv ble gjenfødt: Renselsen i vannet skjer til Faderens navn, alles Far og Herre, og til vår frelser Jesu Kristi navn, og til Den hellige ånds navn [Matt 28,19–20]. For Kristus sa: «Hvis dere ikke blir gjenfødt, kan dere ikke komme inn i himmelriket» [Joh 3,1–5]. For det er åpenbart for alle at det er umulig for dem som engang er født, å komme inn igjen i mors liv (1. Apol. 61.2–5).

For at ingen skal tro at noe av dette er kristent selvskryt, innkaller jeg en kristendomsforakter som vitne:

Lukian av Samosata (ca. 170): Disse stakkarene er overbevist om at de vil bli udødelige og leve evig, så de tilmed forakter døden, ja, de fleste av dem lar seg endog frivillig arrestere. For deres første lovgiver lærte dem at de alle er brødre, når de én gang for alle har tatt det avgjørende skrittet ved først å avsverge grekernes guder og dernest å tilbe denne korsfestede sofisten og leve etter hans lover. Derfor forakter de alt annet, og betrakter uten forskjell all eiendom som felles.

Det var forskjellige måter å gjøre dette siste på:

1. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte (Apg 2,44–45). Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles… Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte (Apg 4,32.34–35).
2. Da de tolv lærlingene ble kalt, står det ikke at de solgte det de eide, de forlot sin jobb og eiendom og overlot til dem der hjemme å ta seg av dette.
3. Senere ble det vanlig at kristne som eide store villaer, åpnet dem for hele menigheten til dens samlinger. Privathuset ble menighetshus.

Kort sagt: Kirken ble en egen sub-gruppe innenfor storsamfunnet, som praktiserte en alternativ livsstil, modellert etter Jesu eget forbilde. De vakte betydelig oppsikt. Tertullian (ca. 200) refererer at hedningene sa om de kristne: «Se, hvor de elsker hverandre og er villig til å dø for hverandre» (Apol. 39.7). Keiser Julian den frafalne (361–63) skrev til en av lederne for den «fornyede» hedensk- romerske statsreligionen han forsøkte å innføre: «Når ingen jøde må tigge, og når de ugudelige galileerne [de kristne] ikke bare sørger for sine egne fattige, men også for våre – da er det skammelig at alle mennesker kan se at våre fattige mangler støtte fra oss.» Hemmeligheten bak galileernes framgang, skriver keiseren, er «deres godvilje for fremmede, deres omsorg for de dødes graver, og deres tilsynelatende fromme liv.»5

Kontrasten mellom det bildet jeg nå har tegnet, og bildet av det «vanlige» livsmønster for et gjennomsnittlig døpt medlem av de nordiske folkekirkene, kan synes total. I Norge er det for eksempel slik at 1,35% av de døpte medlemmene av Gjennomsnittlig Sokn deltar i den hellige nattverd når det er gudstjeneste med nattverd. En noe høyere prosent deltar ved en vanlig søndags gudstjeneste. Rundt 2%. Hvordan ble det slik?

Vi må gå helt tilbake til 300-tallet for å finne forklaringen.

I løpet av 300-tallet kom det største omslaget i kirkens historie. I år 313 erklærte keiser Konstantin kristendommen som tillatt religion, og erklærte samtidig generell trosfrihet i Romerriket.

Det er vårt forsett å innvilge både de kristne og alle andre full frihet til å følge den gudsdyrkelse hver enkelt måtte foretrekke. Derved vil enhver guddom som måtte bo i himmelen, vise seg velvillig og nådig mot oss og mot alle som er undergitt vår myndighet… Vi vil ikke forby noen å slutte seg til de kristnes religion, heller ikke [forby] andre å slutte seg til den religion som de føler passer dem best. Slik vil den høyeste guddom – som vi, uten noen form for tvang, vier oss til å dyrke – kunne fortsette å vise oss sin nåde og godhet i alle ting.6

Men fra 320-tallet av, begynte Konstantin å gi den ene lov etter den andre som klart favoriserte kristendommen på bekostning av annen tro, og han begynte med voldelig forfølgelse av kristne som skilte seg ut fra den dominerende «katolske» kirken som keiseren holdt seg til.

Prosessen ble fullført med keiser Theodosius den Stores edikt av 380:

Hvert av de folk som er underlagt Vårt nådige og milde herredømme, skal ifølge Vår vilje praktisere den religion som den hellige apostel Peter overga til romerne, og som siden er blitt bevart i trofast tradisjon. Denne religion bekjennes nå av Pontifex Damasus [Romas biskop] og av Peter, biskop av Aleksandria, en mann av apostolisk fromhet. Dette innebærer at i overensstemmelse med den apostoliske disiplin og evangeliets lære skal vi alle tro på Faderens, Sønnens og Den hellige ånds ene guddom, én i majestet og i hellig Treenighet. Vi fastsetter at [bare] de som følger denne regel, kan kalle seg katolske kristne. De andre, derimot, som vi anser som vettløse galninger, må tåle skammen ved å bli regnet som kjettere. Sammenkomstene deres skal ikke kalles kirker, og de vil bli rammet, først av Guds straff, dernest også av Vår egen, som Vi iverksetter i overensstemmelse med Himmelens vilje.7

Dette var ikke tomme trusler, keiseren hadde soldater nok til å sette makt bak ordene. Når en stat gjør en ideologi eller en religion til statsbærende religion, da betrakter også staten det som sin selvsagte oppgave å bekjempe enhver alternativ eller konkurrerende religion eller ideologi. Pluralisme på dette feltet oppfattes som farlig for samfunnets harmoni og enhet – eller samfunnsfreden, som man gjerne sa og har sagt helt opp mot vår egen tid. I samme øyeblikk som kristendommen blir statsbærende religion, i samme øyeblikk er den også blitt en religion som forfølger annerledes troende. Vår egen Grunnlov av 1814 gjorde det i praksis umulig å være noe annet enn evangelisk-luthersk kristen i Norge. Det fikk for eksempel de første norske kvekerne merke.

Ovenfor har jeg skildret hvordan Jesu radikale bud i Bergprekenen om et annerledes-liv som skilte seg ut fra omgivelsenes, var obligatorisk lærestoff og handlingsprogram for alle som søkte opptakelse som Jesu lærlinger ved dåpen. Hvordan gikk det med dette i løpet av 300-tallet?

En biskop tidlig på 300-tallet, keiser Konstantins nære venn og biograf, Eusebius av Caesarea (Jerusalems havneby den gang), skildrer utviklingens resultat med stor klarhet allerede på 320-tallet. For ham var det blitt kirkens lære at det fantes to måter å leve som kristen på. Munker og nonner overholdt Bergpreken-budene, men ikke de øvrige kristne, som levde midt i «verden» og måtte utføre alle samfunnsfunksjoner, herunder deltakelse i krig og dømming til dødsstraff, og for øvrig all den utøvelse av tvang og vold som var nødvendig for samfunnets orden:

Kristi disipler tilpasset hans lære til menneskenes (to) mentale nivåer: På den ene siden, for dem som var modne for det, … ga de videre budene fra den Fullkomne mester til dem som er hevet over menneskelig natur. På den annen side tilpasset de hans lære for dem som ennå levde i verden… de tilpasset den mengdens svakhet… og ga dem de budene de skulle følge. På denne måten ble to livsstiler ved Kristi lov gitt til kirken. Den ene er over naturen; den tillater ikke ekteskap eller barnefødsler, eiendom eller besittelse av rikdom… De som lever slik, synes å dø bort fra de dødeliges liv, og bærer ikke med seg noe annet jordisk enn kroppen…Dette er den fullkomne form for kristent liv. Den andre formen er mer måteholden, mer menneskelig, den tillater … ekteskap, å føde barn, å delta i utøvelse av samfunnsmakt, å gi ordre til soldater om å kjempe for retten… For dem som lever slik kan man tale om en lavere grad av fromhet, tilpasset deres form for liv…8

Ved begynnelsen av den monastiske bevegelsen, og ved dens fornyelse på 1200-tallet, sto begge ganger fortellingen om Jesu møte med den rike mannen, «selg alt du eier…», helt sentralt – både for Antonius på 300-tallet og Frans og Dominicus på 1200-tallet. Bergprekenen ble forstått som concilia evangelica, «evangeliske råd», mulig å etterleve for klosterfolket, umulig å leve etter for de andre kristne, de som levde «i verden».

Når alle ved lov skulle være nikenske kristne, og spebarnsdåpen ble normalen i løpet av 400-tallet, opphørte i praksis det dåpsforberedende katekumenatet, og dåpsopplæringen ble i praksis overlatt til foreldrene, som i sin tur ikke hadde hatt annen organisert opplæring enn den de fikk ved egen gudstjenestedeltakelse. Dette må ha ført til et drastisk fall i folkelig kristendomskunnskap.

Og så ble det hele på stell igjen ved reformasjonen? Enkelt svar: nei, ikke med hensyn til det vi her har snakket om. Luthers rolle er her svært tvetydig. Han gikk imot det syn at Bergprekenen bare er myntet på klosterfolket – som han for øvrig ville ha ut av klostrene og tilbake til livet i verden. Bergprekenbudene var myntet på alle kristne – og på kristne som levde midt i denne verden. Dette er han tydelig på i sitt skrift Om den verdslige øvrighet, og framfor alt i sin gjennomgang av Bergprekenen i en prekenserie over Matteusevangeliet 1530–32. Men disse prekenene fikk så godt som ingen virkningshistorie, i hvert fall ikke her hos oss i Norden. Det hører også med å si at Luther begge steder skjelner mellom hva en kristen kan og skal gjøre når urett av ulikt slag bare rammer ham eller henne selv. Da gjelder alle budene om å gjengjelde ondt med godt. Men svært ofte vil også den kristne være i ett av det menneskelige livs mange «embeter», og i mange av disse embetene, for eksempel det å være øvrighetsperson eller forelder, er utøvelse av tvang og vold ofte nødvendig.

I det Luther-skriftet som utvilsomt har hatt den mest omfattende virkningshistorien av alle, Den lille katekisme, mangler eksplisitte sitater av Bergprekenen. I dens sted finner vi De ti bud. Riktignok kan vi lese noe av Bergprekenens ånd i forklaringene til budene. Men grunnen til at Luther ikke fant det tjenlig å sitere dem direkte, blir overtydelig i Luthers forord til katekismen:

Alle, især ungdommen, må lære katekismen utenat. Til dem som ikke vil lære dette, skal man si at de fornekter Kristus og ikke er kristne. De må heller ikke få adgang til [nattverds-]sakramentet, og ikke være faddere … Dessuten skal foreldre og husbondsfolk nekte dem mat og drikke, og gjøre klart for dem at slike rå mennesker vil fyrsten jage ut av landet, osv. For selv om man verken kan eller skal tvinge noen til å tro, så skal man likevel styre og lede mengden slik at den vet hva som er rett og hva som er urett hos dem de vil bygge og bo og ha sitt levebrød sammen med. For den som vil bo i en by, han skal kjenne og holde byens lover som han har gagn av, likegyldig om han nå tror eller om han i sitt hjerte er en slyngel og en kjeltring.9

Luther tildeler her «Budene» den funksjon å holde livene til dem som har uomvendte hjerter innenfor akseptable grenser. Det er det vi gjerne kaller «Lovens første bruk» han taler om her, lovens funksjon som ordensmakt i samfunnet som sikrer den ytre orden og et godt liv for innbyggerne, også for den som «i sitt hjerte er en slyngel og en kjeltring.» Her kunne Luther ikke bruke Bergprekenen, som ifølge ham bare er talt til de sanne lærlinger av Jesus, de som har hjerter der Jesus og Ånden bor. Det ville være den rene ulykke for samfunnet om samfunnsloven skulle si det samme som Bergprekenen sier: at vi ikke skal forsvare oss mot det onde med makt.

Virkningen av dette var at det mest leste og brukte av Luthers skrifter ikke bidro til en fornyelse av Bergprekenen som selve livsveiledningen for Jesu lærlinger. Denne virkeligheten har jeg selv levd med fra begynnelsen av mitt bevisste liv som kristen. I bedehusets forkynnelse kan jeg aldri huske å ha hørt en predikant utlegge Bergprekenen. Jeg tror ikke det skyldes dårlig hukommelse, men må naturligvis ta de nødvendige forbehold. Jeg fyller 73 år dette året.

Så dette forblir en utfordring for meg selv, og kanskje for flere av oss: Hvilken Jesus forkynner vi? Til «hele Guds plan og vilje» som vi ikke skal «unnlate å forkynne» (Apg 20,27) hører vel også Jesu forkynnelse i Bergprekenen? I min bok om dette har jeg etterlyst Bergprekenens Jesus. I ettertid har jeg kanskje angret på at jeg nevnte «Folkekirkene» som en slags primær adressat for etterlysningen. Jeg er mer komfortabel med frikirkepastor Per Eriksens vri på bokens tittel i hans anmeldelse av boken (i Vårt Lands digitale bokmagasin): «Har vi alle glemt ham?»

Oskar Skarsaune

1 Bjørn Stærk, Å sette verden i brann: En ateist skriver om Jesus (Humanist Forlag 2016), s. 108–109.
2 Elias J. Bickerman, “The Name of Christians”, Harvard Theological Review 42 (1949), 109–24.
3 Skriftet er tilgjengelig i norsk oversettelse i Ernts Baasland og Reidar Hvalvik (utg.), De apostoliske fedre i norsk oversettelse med innledninger og noter (Oslo: Luther Forlag, 2. opplag 1997), s. 21–29.
4 Finnes i svensk oversettelse: Anders Ekenberg, Hippolytos: Den apostoliska traditionen, översatt och kommenterad (Katolska Bokförlaget, 1994).
5 Brev 49; i Sozomen, Kirkehistorie, V.16.5–13.
6 Lactantius, Om forfølgernes død, 48.2–3.
7 Codex Theodosianus XVI.1.2.
8 Demonstratio evangelica I.8.
9 Sitert etter Carl Fr. Wisløff, Luthers Katekismer: Oversettelse og innledning (Luther Forlag, Oslo 1979), s. 15.

Frimodig Kirke – Kontakt oss: post@frimodigkirke.no