Oslo/Sandnes, 30.12.2017

”Frimodig kirke” er et nettverk innenfor Den norske kirke, stiftet 17. Mars 2017, bestående av 325 medlemmer, herav prester, andre kirkelig tilsatte og frivillige ledere. Nettverket har kontaktpersoner i alle bispedømmer og det er etablert regionale grupper i 8 av 11 bispedømmer. Mer informasjon om nettverket finnes på våre websider www.frimodigkirke.no. Vi er ikke oppført som høringsinstans på departementets hjemmesider, men benytter oss av retten til å svare på den åpne høringen.

I vårt høringssvar vil vi avgrense oss til å kommentere punktene 19 og 23 i vedlegget til høringsnotatet. Disse punktene refererer til kap. 8 i høringsnotatet og § 9 og § 11 i lovutkastet:

1) Soknet som selvstendig rettssubjekt:
Styret i Frimodig kirke støtter det fundamentale premisset om at soknet skal føres videre som selvstendig rettssubjekt i den nye loven, men mener lovutkastet er alt for vagt når det gjelder ansvarsforholdet mellom Den norske kirke som nasjonalt rettssubjekt og det enkelte soknet.

I høringsnotatet s. 72 skriver Departementet at det ”ikke (har) et mål om å forrykke den gjeldende balansen mellom ulike elementer i kirkeordningen.” Det vises til at Den norske kirke ble etablert som eget rettssubjekt i 2017, mens soknets rettslige stilling allerede ble klargjort i kirkeloven av 1996, basert på soknets århundrelange historie. Det nye nå er altså ikke soknet som rettssubjekt, men at avgjørende myndighet er overgitt fra staten til Kirkemøtet. Vår oppfatning er at den nye loven i praksis styrker Kirkemøtets myndighet på bekostning av den myndighet soknet tidligere har hatt, i følge lovverket. Soknene lovfestes i § 9, men i denne bestemmelsen gis ikke soknet noe innhold eller oppgaver. Soknenes status som handlende subjekt blir ikke synliggjort. Det vil kun være Kirkemøtet som kan vedta hvilke oppgaver og ansvar soknet kan få. I likhet med bl.a. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) mener vi at lovforslagets omtale av forholdet mellom soknet som rettssubjekt og rettssubjektet Den norske kirke for ensidig peker i retning av Kirkemøtet som avgjørende myndighetsorgan. Den norske kirke bør være en ”kirke nedenfra”, bestående av medlemmer som gjennom kirkevalg og annen aktiv deltakelse i det lokale menighetslivet og dets organer, menighetsråd og menighetsmøte, beholder en stor grad av innflytelse og selvbestemmelse. Vi er kritiske til en utvikling som peker mot en mer sentralstyrt kirke, på bekostning av en lokal menighetsforankret kirke.

Et konkret eksempel på en svekking av soknets myndighet er etter vårt skjønn den såkalte ”liturgimyndigheten” som omtales i høringsnotatet 8.3.3., s. 77. Departementet foreslår at Kirkemøtet skal fastsette kirkens grunnlag og lære på trossamfunnets vegne og formulerer Lovutkastets § 10 første ledd slik: ”Kirkemøtet fastsetter kirkens grunnlag og lære og alle liturgier og gudstjenstlige bøker.” Vi finner det underlig at Departementet i kommentarer til dette punktet på den ene siden drøfter spørsmålet om andre organer enn Kirkemøtet skal kunne opptre på det nasjonale rettssubjektets vegne, (jf. setningen ”Dette er ikke til hinder for at Kirkemøtet fastsetter særlige regler for behandling av læresaker, som for eksempel involverer og legger myndighet til biskopene eller Bispemøtet”, s. 77), men velger å ikke kommentere det betente spørsmålet om soknet som selvstendig rettssubjekt har mulighet til å ta stilling til om nye liturgier vedtatt av Kirkemøtet skal tas i bruk (innføres) i det lokale soknet. I den nåværende Kirkelovens § 9, sies det ettertrykkelig at ”menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken…” Dette har vært et kjernepunkt i forståelsen av soknets myndighet. Men i forslaget til ny lov overlates det i praksis til Kirkemøtet å avgjøre om det fortsatt skal være slik. Det representerer i seg selv en svekkelse av soknets myndighet.

Styret i Frimodig kirke er følgelig av den oppfatning at ansvarsforholdet mellom soknet og Kirkemøtet som rettssubjekter bør nærmere utredes og avklares før den nye trossamfunnsloven vedtas av Stortinget.

2) Frimodig kirke sier nei til forslaget om at ”kirkelige valg holdes samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, offentlige valg” (§ 11 i utkastet).

Det er svært kritikkverdig at dette punktet ikke er synliggjort i de spørsmål høringsinstansene blir bedt eksplisitt om å ta stilling til/kommentere, da det kommer direkte i konflikt med et annet punkt høringsinstansene blir bedt om å ta stilling til, nemlig pkt 19:
”Det skal overlates til Kirkemøtet å fastsette nærmere bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig inndeling, kirkelige organer og valg til disse”.
Her bryter lovforslaget med en samlet innstilling fra Stålsett-utvalget, der det sies på s. 136 (i NOU 2013:1): «(Men) utvalget vil på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for framtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynssamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon.» Tanken om å holde kirkelige valg samtidig og på samme sted som offentlige valg har åpenbart en intensjon om å bidra til å knytte ”folket” og ”kirken” sammen. Det er samtidig uunngåelig at dette blander politikk og trossamfunn sammen på en uheldig måte. Hva et trossamfunn selv velger å gjøre i dette spørsmålet, bør ikke staten legge seg opp i. Men en slik sammenkobling i lovverket, tar ikke tilstrekkelig hensyn til lovens intensjon om å være en rammelov, som ikke skal gripe inn i trossamfunnets eget indre selvstyre.

Mvh styret for Frimodig kirke,

Svein Granerud, leder

Vidar Mæland Bakke, nestleder