11.03.2019

Geir Otto Holmås

Foredrag Frimodig Kirkes årskonferanse, 11. mars 2019.

INNLEDNING

Takk for invitasjonen til å komme hit i dag!

Dere er samlet som Frimodig Kirke. Det er noe herlig fremoverlent, noe offensivt over det navnet. Det annonserer kraft og pågangsmot. Det leder assosiasjonene til NTs visjon for menigheten. Frimodighet – parrhesia på gresk – er signaturen til Jesusbevegelsen, full av Ånd og kraft, slik den er fremstilt i Apostlenes gjerninger.

Hebreerbrevet sier: «Kast ikke vekk frimodigheten! Den gir stor lønn.» (Heb 10,35) Hvordan lander den oppfordringen i dere, nå to år etter at Frimodig Kirke ble stiftet?

Det jeg er invitert til å si noe om, er hvordan FKs verdigrunnlag og basis kan løftes videre i tiden som ligger foran. Jeg kommer på sett og vis utenfra som en som selv ikke har engasjert meg aktivt i nettverket. Men jeg har helt fra starten fulgt interessert med fra sidelinjen. Jeg tror det beste jeg kan bidra med, er på bakgrunn av det jeg mener å se i tiden å prøve å sette engasjementet deres inn i en større sammenheng – åndelig og kulturelt – og løfte noen faner, peke på muligheter. Jeg vil i liten grad gå inn på konkrete veivalg eller kirkepolitiske strategier, det føler jeg blir å gå utenfor mandatet. Først og fremst vil jeg si noe om hva jeg tenker er viktig å prioritere i en åndelig og kirkelig situasjon der det blåser uforutsigbare og omskiftelige vinder.

FK ble dannet ut fra et behov for tettere tjenestefellesskap for dem i Dnk som ønsker å stå for klassisk kristendom, og som kjenner på utfordringene i dagens kirkesituasjon. Dere ønsker både å gi pastoral støtte og oppmuntring, arbeide strategisk for å tøye handlings- og mulighetsrommet i Dnk, og dessuten etablere felles plattformer og initiativ med naturlige samarbeidspartnere i kirkekampen. Slik jeg kjenner FK – selv om det altså er på en viss avstand – oppfatter jeg samtidig at det finnes oppdrift til også å tenke de store tankene; at FK er en bevegelse som vil – sammen med alle gode krefter – søke Guds ledelse for å finne nye veier, kanskje til og med veier som kan vise seg å bli noe mer og større enn det vi selv kunne klekke ut, om Gud vil velsigne det.

Jeg kan si med en gang at jeg kommer til å kaste ut noen tanker som er litt store i dette foredraget. Håpet er jo at det kan bidra til å gi dere frimodighet. Det kan hende at noen synes at jeg flyr vel høyt i forhold til hva dere har tenkt om nettverkets rolle og muligheter. Risikoen med høytflyvende tanker er at de ligger så langt fra min virkelig og hverdag at det i stedet er mismotet som sniker seg inn. Da har dette virket mot sin hensikt, som er å åpne noen horisonter, å inspirere til å se muligheter. Målet med et visjonsforedrag er at vi skal løfte blikket. Se opp og fram. Se opp og fram fordi vi ser opp på HAM!

Med utgangspunkt i FKs strategidokument har jeg valgt meg ut fire fokus jeg gjerne vil si noe om, områder jeg brenner for. Det er:

For hvert fokus vil jeg ende opp med et spørsmål som rommer en utfordring til å tenke mer konkret om veien videre. Slik håper jeg det jeg sier kan fungere som et springbrett til samtalen dere skal ha om strategi og veivalg i løpet av dagen.

Til slutt vil jeg samle trådene i et utblikk.

FØRSTE FOKUS: Å BYGGE FELLESSKAP

Mitt første fokus er å bygge fellesskap.

Det slår meg når jeg leser FKs strategidokument, hvor stor vekt dere legger på å bygge fellesskap, på å gi gjensidig støtte og utrustning og å hjelpe hverandre til åndelig vekst. FK er en bekjennelsesbevegelse, men like mye en fellesskapsbevegelse. Det tror jeg er et fundamentalt viktig og riktig spor. En sier at en vil «møte behovet for å samles og utrustes på apostolisk grunn, bygge kristne fellesskap og være en støtte for enkeltpersoner, menigheter og ledere i Dnk». Videre at en vil «søke fellesskap i tro og tjeneste og gi hverandre støtte. Vekten vil ligge på grupper hvor vi hjelper hverandre til å søke troens kilder og forpliktes på de åndelige disipliner».

Jeg vet lite om hva slags ambisjoner som ligger bak slike formuleringer, eller hva det konkret har ført til i praksis. Jeg skjønner at det i utgangspunktet tenkes på tjenestefellesskap, der dere gir hverandre nødvendig støtte i en utfordrende situasjon. Og hva en får til, avhenger helt sikkert av hva som er mulig lokalt og ut fra strukturelle rammebetingelser i Den norske kirke.

Jeg vil være litt dristig og løfte dette på et annet plan. Jeg har lyst til å utvide perspektivet og snakke mer generelt om behovet for å bygge fellesskap som skaper en kristen motkultur.

Om vi vil reise opp og utruste en ny generasjon av frimodige kristne som er sannheten tro i kjærlighet, tror jeg betydningen av fellesskap nesten ikke kan overdrives. Å si det sånn er nærmest en banalitet. La meg derfor spisse det til: Om vi er opptatt av noe mer enn bare å redde smulene, men vil se kirken på våre breddegrader revitalisert, er det nødvendig at vi som troens folk lever tettere sammen. På flere områder ligner forholdene i det etterkristne og flerkulturelle Vesten mer og mer på vilkårene kristne levde under som en minoritet i Romerriket i de første århundrene av kirkens historie. At de troende den gangen samlet seg i hjemmene, var en viktig grunn til at de greide å opprettholde en alternativ identitet i den kulturelle og religiøse smeltedigelen de levde i, ofte under sterkt press som grupper på samfunnets ytterkant. Selv er jeg blitt mer og mer overbevist om at evnen og viljen til å utvikle fellesskap preget av nærhet, dybde og forpliktelse, er den enkeltfaktoren som vil få størst betydning for kirkens livskraft og fornyelse fremover. Og slik vindene blåser nå, ser en klare tegn til at viljen til å satse mer helhjertet på dette begynner å bli sterkere.

Kanskje er vi i ferd med å innse at for å kunne bygge slitesterke kristne motkulturer som en buffer mot kulturelle strømdrag som forvitrer vår lojalitet mot evangeliet, så trenger vi hverandre? At vi må legge vår inngrodde individualisme på alteret for at Gud skal få sin vilje med oss i denne tiden? At vi trenger å komme hverandre tettere inn på livet så vi reelt kan støtte og hjelpe hverandre til å integrere troen i livet og bli formet etter mønster av Skriften ? Kanskje må vi da leve større deler av hverdagslivet sammen for å få det til.

Å bygge motkultur krever at vi søker veier til større helhet. Vi trenger å hjelpe hverandre med «å søke troens kilder og forpliktes på de åndelige disipliner,» som det heter i FKs strategidokument. Men det største problemet er ofte å bygge bro mellom dette og livet vi faktisk lever. Som vestlige kristne sitter tendensen til å holde det åndelige og det hverdagslige fra hverandre i atskilte sfærer, utrolig dypt i oss. Og mye av det vi gjør som kirke, bidrar til å befeste denne atskillelsen mer enn å motvirke den.

Fra flere hold ser en i dag en bevegelse mot mer integrerende fellesskapsformer preget av forpliktelse og klare prioriteringer. Jeg har lyst til å dele med dere noe av det som inspirerer meg på dette området om dagen.

I en del lavkirkelige miljøer har en beveget seg i retning av en definert husmenighetstenkning. Spesielt ett slikt miljø kjenner jeg ganske godt etter hvert. I denne forsamlingen veksler en mellom gudstjenester i storfellesskapet hver fjortende dag, og å møtes i mindre format som huskirke i hjemmene ukentlig på hverdager. Det som foregår i huskirken har prioritet og gis ressurser. En vil altså noe mer enn i ei vanlig bibelgruppe eller et husfellesskap. Kirke er noe vi er og lever, ikke et sted vi går til, er tankegangen. En understreker verdien av å dele liv, ikke bare søndagene og fasadene. I huskirken møtes en til bønn, lovsang, undervisning ut fra Guds ord og åndelig samtale. Men like naturlig deler en hverdagsgledene og sorgene, avtaler å hjelpe hverandre med praktiske ting eller utfordringer en har, eller bare gjøre noe artig eller sosialt sammen. Troen kobles på livet en faktisk lever – ikke det ideelle eller idealiserte. I fellesskap og brytning med andre formes en bærekraftig kristen livsstil. I denne forsamlingen er mange også opptatt av å hjelpe hverandre gjennom ansvarliggjøring. Flere er i tillegg til huskirken med i grupper på tre-fire som møtes, ikke for ofte, men regelmessig for å be med og for hverandre, bekjenne syndene for hverandre og forplikte hverandre i forhold til personlig bibellesning.

Gjennom årene er jeg blitt kjent med stadig flere i denne forsamlingen. Det som slår meg, er hvor fundamentert kristentroen deres er. Og det gjelder ikke bare noen få, men gjennomgående. En legger også merke til hvor oppriktige de er og hvordan de på en ujålet måte bryr seg om både hverandre og folk i byen de bor i. De har bygd fellesskap gjennom år, dedikert og målrettet. Det har absolutt ikke bare vært rosenrødt og konfliktfritt. Men de har sådd og vannet over tid, og høster noen veldig gode frukter av det.

Jeg blir også inspirert når jeg hører om ulike former for kommunitetsliv som vokser frem i dag. For eksempel er det stadig flere studenter og unge voksne som nå velger slike bo- og bønnefellesskap mens de bor i storbyen. Det finnes fastere eller løsere former for dette, men felles er at en bor sammen, eventuelt i nærheten av hverandre, for å kunne ha et tettere fellesskap for eksempel rundt det å be tidebønn sammen, praktisk arbeid og regelmessig måltidsfellesskap. Kommuniteten fungerer i utgangspunktet som et supplement til engasjement i etablerte menigheter. Det er ganske fascinerende hvordan dette som mange tidligere så på som noe typisk katolsk, nå like gjerne praktiseres blant pinsevenner, karismatikere og baptister som høykirkelige – eller rett og slett som tverrkirkelige fellesskap.

Et beslektet, men likevel egenartet fenomen, er det som kalles, litt teknisk, for «intentional communities.» Vi snakker om fellesskap der en prøver å leve sammen på alternative måter fordi en samles om en felles visjon. Noen av dere kjenner kanskje Eirik Steenhoff, som er aktiv debattant, katolikk og teologistudent. På en facebooktråd ga han forleden en engasjerende beskrivelse av en «intentional community» bestående av katolikker i byen i USA hvor han studerer for tiden. Det han skriver er farget av facebooktrådens tema, der en diskuterte kirkens holdning til abort, og Steenhoff sa noe om hvordan et kirkelig fellesskap – konkret og som motkultur – kan hjelpe familier og kvinner som er i en utsatt situasjon. Steenhoff sier:

«Her hvor jeg bor er det en såkalt ’intentional community’ av katolikker. Omtrent 50-60 katolske familier som er løst organisert lokalt, og støtter opp om hverandre på alle mulige vis, med delt hjemmeundervisning (..), grillfester, rosenkransbønn i mødregrupper, lesesirkler osv. Og det viktigste av alt (..) de støtter hverandre når livet virkelig bryter med dem. De støtter hverandre i vanskelige livsvalg, i sykdom og med ekstra krevende barneoppdragelse. Flere har barn med særskilte behov. Alle familiene jeg kjenner har selvsagt gode og dårlige dager! Men alle hjelper hverandre med å følge Guds bud. Det er i grunnen overraskende mye nåde man har å gå på, om man bare gidder å prøve. De er alle integrerte mennesker, der troen og livet henger sammen. Alle søker Gud etter beste evne. Alle får være seg selv. Alle får leve.»

Hvorfor deler jeg dette? Husmenighet og ansvarliggjørende smågrupper, kommunitetsliv og «intentional communities» – er ikke dette «way off» det som er virkeligheten de fleste steder i Den norske kirke? Er ikke dette å tenke i helt andre baner, er det ikke kryssende paradigmer så å si?

I noen grad er det sikkert det. Om ikke annet utfordrer det Dnks mer institusjonaliserte, profesjonaliserte og programbaserte virksomhetskultur. Når det gjelder slike fellesskap der en søker mer dybde sammen, sier erfaringen at det som har størst sjanse for å lykkes, ofte er initiativ nedenfra, det som blir til mer dynamisk og organisk enn veldig planlagt og styrt, det som legger seg tett på hverdagslivet, og som samtidig forplikter og gir den enkelte frihetsrommet en trenger. Men også i rammen av – eller kanskje vi heller skulle si i randsonen av – Dnk tror jeg det lokalt er mulig å få til noe nytt langs tilsvarende linjer. Kanskje som sideinitiativ i samarbeid med folk fra andre miljøer som tenker i lignende baner. Det starter ofte med at noen har en drøm eller lengsel og begynner å gå. I første omgang ved å be, kanskje hente impulser fra andre steder og ha antennene ute om noen vil være med.

Poenget mitt er ikke at eksemplene jeg har kommet med skal overføres direkte, mer at de kan fungere som inspirasjon. Jeg tenker det ikke vil være unaturlig for et nettverk med FKs verdier og basis å se om en enkelte steder kan knytte seg opp mot slike fellesskapsbevegelser der det er grobunn og vekstbetingelser for det. Noen steder vil det sikkert vekke motstand når en vil skape slike «fellesskap i fellesskapet». Men på sett og vis vil det bare være forlengelsen av en vei FK allerede har begynt å gå.

Jeg brukte ord som motkultur og buffer mot strømdrag som forvitrer vår lojalitet mot evangeliet. Det skal ikke oppfattes som noe innelukket og defensivt. Også om vi er opptatt av å nå nye mennesker med evangeliet, tror jeg fellesskapsbygging blir mer og mer avgjørende i årene som kommer. Gjennom måten vi lever sammen på – at vi lever annerledes fordi vi underlegger oss Jesu kongeherredømme – kan nye mennesker oppdage at Guds rike er nær. Som én har sagt det: «At mennesker i det senmoderne lar seg overbevise om kristendommens sannhet, vil bero på fellesskap av mennesker med en karakter som avspeiler den kjærlighet som er åpenbart i Kristus og aktivt lever i den.»

Mitt første spørsmål til dere er: Hvilke ambisjoner mener dere FK bør ha i forhold til å fremme dypere fellesskap, og hvilken rolle ser dere for dere at nettverket kan spille her?

ANDRE FOKUS: TEOLOGISK BEVISSTGJØRING OG FORMIDLING

Mitt andre fokus er teologisk bevisstgjøring og formidling.

Vi er i kirken i en situasjon der av-dogmatiseringen er kommet veldig langt mange steder. Det generelle kulturelle klimaet har lenge dreid prioriteringene våre mot opplevelser og det relasjonelle. I de fleste sammenhenger vektlegges de sidene av troen som kan knyttes direkte til den subjektive livsopplevelsen her og nå.

For en generasjon eller to siden brukte en gjerne uttrykket «å forkynne hele Guds råd» for å poengtere at vi som troens folk må forholde oss til hele bredden i Guds ord og ikke bare til løsrevne sannheter. Tekstrekker eller ikke: I dag blir Bibelen ofte behandlet i forkynnelse og undervisning – som én treffende har sagt det – som dukken som sitter på fanget til den begavede buktaleren: En bruker Bibelens tekster som «ressurser» til å forme budskap som oppleves aktuelle og inspirerende, mens det menigheten egentlig trenger, er å bli formet etter mønster av Skriften. Jeg har snakket om behovet for kristen motkultur; det handler ikke minst om å holdes fast i en kristen virkelighetsforståelse. En kristen virkelighetsforståelse forutsetter at det vi lærer og lever avstemmes mot det Bibelen som helhet sier om Gud, mennesket, verden og historien – slik dette er forstått i klassisk kristen tro.

I FKs strategidokument heter det blant annet at nettverket vil «gi faglig påfyll av god teologi» og «samarbeide med fagteologiske miljøer som fremmer en klassisk bibelsk teologi.» Jeg forutsetter at dette ikke bare er tenkt som en type «indremedisin» for nettverkets medlemmer, men at en dypest sett er ute etter å revitalisere klassisk og bibelsk kristendom gjennom å prioritere troens innholdsside.

Vi bruker uttrykk som klassisk kristendom. Andre samlebegreper vi bruker om det samme, er historisk eller apostolisk kristendom. Slike betegnelser kan gi inntrykk av at en bare er opptatt av å resirkulere gamle sannheter uendret, uten å ta hensyn til den kulturelle konteksten vi lever i. Men det er jo nettopp ikke saken. Kristen teologi har bare verdi om den brytes mot samtiden vi lever i.

Her opplever jeg egentlig at det skjer veldig mye spennende om dagen. På ganske bred front skjer det en form for mobilisering blant kristne som ønsker å stå på Bibelens grunn, ikke bare for å fylle et kunnskapsvakuum, men for å ruste og styrke den kristne tanken. En holder kanskje på med sine prosjekter uten nødvendigvis så mye kontakt med andre, men summen av det som skjer, på ulike plattformer, gjør at jeg for min del kjenner en ny optimisme her.

Den beste teologien blir til når vi må kjempe og evangeliets sannhet er under press. Sånn har det alltid vært, og sånn tror jeg det alltid vil være. Den mest livskraftige kristne tenkningen formes under kamp. At det er slik, tror jeg skyldes flere ting. Når vi må kjempe for det vi tror på, skjerpes tanken. Vi våkner fra likegyldigheten. Når vi skjønner at noe står på spill, skjærer vi inn til beinet. Vi samler oss om det vesentlige, lar jåleriet og pedanteriet ligge. Men det har også med evangeliets egenart å gjøre, dette gåtefulle at vi blir mest troverdige vitner for sannheten når vi bærer skatten vi har i leirkar.

Jesusbevegelsens tro og selvforståelse er helt fra starten utviklet under press og gjennom kamp. Vi har lett for å glemme i hvor stor grad Det nye testamentet selv er vokst frem i en polemisk kontekst. Kanskje kan vi også si det slik: Livskraftig teologi formes i kamp for at den skal kunne bli profetisk. Og all teologi som er verdt navnet har en profetisk dimensjon.

Jeg kommer her ikke utenom å nevne debatten de siste uken i kjølvannet av biskopenes uttalelse om abort. Den demonstrerer etter mitt skjønn noe av det jeg er inne på her. Det er lenge siden vi har hatt en kirkelig debatt med så mange substansielle bidrag fra så forskjellige folk. Flere av innleggene har det formelig gnistret av. Skaket i grunnvollene av at kirkens øverste ledere taler så tvetydig om samfunnets vern av de aller svakeste og mest stemmeløse, kjenner mange seg tvunget til å ta bladet fra munnen. Og det de har brakt til torgs har rommet prinsipiell tenkning på høyt nivå – et nivå som er representativt for alvoret i saken, kunne vi si.

Det meste av det jeg har lest har kommet fra personer fra et bredt spekter av miljøer som har til felles at de vil stå på apostolisk grunn. Det har vært både erfarne debattanter og nykommere, kvinner og menn, seniorer og unge, teologer og folk med helt annen kompetansebakgrunn. Hver har gitt unike biter til den profetiske protesten. Noen av dem som har bidratt, sitter i denne forsamlingen.

En frimodig kirke kan ikke forholde seg taus. En frimodig kirke taler sannheten rett ut, uten omsvøp. Taler med visdom, kløkt og med tanke for den sårbare, for all del. Men uten å pakke inn.

Jeg begynte foredraget med å nevne at ordet for frimodighet på gresk er parrhesia, som er et nøkkelord i Apostlenes gjerninger. I Apg 4, når Peter og Johannes står og forsvarer seg fremfor Det høye råd , står det at rådsmedlemmene undret seg «da de så hvor frimodige de var, og forsto at de var ulærde menn av folket.» Når apostlene blir truet til taushet, samles menigheten i bønn om at Gud må beskytte mot truslene, gi ny frimodighet og nye åndsmanifestasjoner. Og Gud svarer bønnen: «De ble alle fylt av den hellige ånd, og talte Guds ord med frimodighet,» står det (4,31).

Det greske ordet parrhesia betyr å være modig, fryktløs, djerv – gjerne i møte med autoriteter. Men i den kulturelle konteksten NT ble til i, kan ordet også ha mer spesifikke nyanser. Det betyr nettopp å tale fritt og åpent, å si sannheten rett ut, uten å skjule noe. På den offentlige arena var en vant med filosofer og talere, skolert i retorikk, som kunne pakke inn budskapet i veltalende vendinger for å manipulere sitt publikum. En som har parrhesia, taler derimot sannheten uten omsvøp, uten å skulle oppnå noe for egen del. Den som har parrhesia, kjenner forpliktelsen til å tale det som er sant for det felles gode, selv med risiko for en selv. Hovedvekten i dette begrepet ligger ikke på det psykologiske, på den indre mobiliseringen så å si, men på den likeframme tale i det offentlige rom. Apostlenes gjerninger indikerer at frimodighet på evangeliets vegne springer ut av menighetens bønneliv, av menighetens liv med Gud.

«Stridskonservativismen i Den norske kirke er død.» Det var vel omtrent 15 år siden at en tidligere studiekamerat slapp denne kommentaren da vi snakket om den aktuelle kirkesituasjonen. Selv hadde han nettopp valgt å konvertere til den katolske kirke. Det var på et tidspunkt da mange av de som hadde stått sterkest på barrikadene hadde forlatt arenaen, slik som han selv.

Jeg har tenkt en del på den kommentaren. «Stridskonservativismen i Dnk er død.» Tja, er den det – eller følger den bare litt andre spor nå? At vi forstår at det ikke så mye er en kirkekamp – dvs. en kamp om å beholde og befeste kirkelige privilegier og posisjoner – som det er en kamp for selve troens sjel under kulturelle omveltninger, som vi fører uavhengig av hvilken kirkelig sammenheng vi tilhører. At vi derfor må gå dypere. At vi – sammen med alle gode krefter – må søke større innvielse både for tanken og troen på en måte som forener de to.

Det er en trend i tiden at flere er opptatt av å ruste tanken og søke mer kunnskap om troen. At det særlig gjelder mange unge, brennende kristne, gjør meg utrolig glad. I flere større byer i Norge arrangeres det regelmessige bibelkvelder som samler fulle hus. I Oslo, der Ungdom i Oppdrag har drevet med dette i noen år nå, har det tatt helt av. Misjonssalen er proppfull mandag etter mandag. Hundrevis av ungdommer setter av en kveld i uka gjennom et helt år for å få basic kunnskap om de ulike bøkene i Bibelen. Og det skjer ikke bare i Oslo, men også i Bergen, Trondheim, Kristiansand og andre steder.

En kan snakke om en «bibelboom» om dagen, men også om en renessanse for apologetikk og trosforsvar. I oktober deltok jeg på Veritaskonferansen, apologetikk-konferansen som Bibelskolen i Grimstad, Laget og NLA Høgskolen arrangerer sammen. Arrangement samlet omtrent 700 forhåndspåmeldte deltakere, hvor sikkert omtrent 80 % var unge voksne. Jeg ble slått av hvor offensivt det mer evangelikale apologetikkmiljøet i Norge er om dagen, hvor stor aktiviteten er, og av hvor opptatt en er av å koble en skarp tanke og overgitt tro for å vinne nye mennesker for evangeliet.

Vi trenger flere mennesker med evne til å tenke klart som på sine felt kan artikulere den overleverte tro på en måte som treffer tiden. Vi trenger det som «indremedisin» for troende. Det handler om å fylle kunnskapshull, men også om å møte noe av den usikkerhet og forvirring som følger med mange av strømningene i tiden.

Jeg tror imidlertid tiden har løpt fra en type markeringspolitikk der vi uttaler oss offentlig fordi vi kjenner en plikt til det, der vi bare gjentar det vi alltid har sagt for å tilfredsstille våre allerede lojale støttespillere og vise at vi holder skansen. Det er avgjørende at vi kjemper frem et språk som er friskt og har mulighet for å treffe dypere strenger.

Vi trenger også dem som har mot til å engasjere seg i den offentlige samtalen. Vi må tro på sannhetens iboende kraft til å overbevise også i det offentlige rom, selv om tilsynelatende alle odds taler mot det. Vi trenger dem som er i stand til å skjære igjennom og avsløre keiseren der han paraderer i nye ideologiske klær. Noen som både med ordene og livet protesterer mot de dyp av uvirkelighet som har tatt kulturen vår til fange.

Jeg sier «med ordene og livet». Ofte har vi som kirke vært altfor glad i store ord som ikke er bakket opp av livet. Vår kultur etterspør autensitet, og i det ligger det en utfordring vi som kirke skal ta til oss som en gave: Vi må legge av oss det livsfornektende og livsfjerne. Som det har vært sagt: «The greatest problem of Western Christianity is not heresy but hypocrisy.» Læremessig utvanning og teologiske avsporinger er et stort problem. Men ord og idealer som ikke samsvarer med livet vi lever, er kanskje et enda større.

Endelig: Når vi snakker om å fremme klassisk kristen tenkning og formidling, må vi ut av det sporet at det blir noe vi overlater til fagfolk og «de teologiske spesialistene». Her ønsker jeg faktisk å gi litt motstand til formuleringene i strategidokumentet. Jeg tror jeg skjønner den positive intensjonen når en sier at en vil «gi faglig påfyll av god teologi» og samarbeide med «fagteologiske miljøer som fremmer en klassisk bibelsk teologi.» Men kristen kunnskap og tenkning må være prøvd i livet og gjennomglødet av Guds virkelighet. Dyp kristen kunnskap og tenkning forvaltes ikke bare av fagteologene, kanskje ikke en gang først og fremst. Jeg nevnte bare for et par minutter siden at i Jerusalem ble den mest omveltende teologien servert av noen «ulærde menn av folket.» For igjen å ta den senere tids abortdebatt som eksempel: Noen av de viktigste bidragene, slik jeg ser det, kom fra folk uten studiepoeng i teologi eller kristendom. Den teologien vi trenger mest av alt i dag, er ikke den teologi som er interessant, men den som er profetisk. Fagteologien er ofte det første, men det er ikke gitt at den er det andre. Men den kan naturligvis være det – det foredragsholderen som kommer etter meg her på årsmøtet, har på hjertet, er vel det beste eksempelet på det.

Mitt andre spørsmål er: Hvordan kan FK – sammen med naturlige støttespillere – bidra til å fremme klassisk teologi med aktuell og profetisk nerve?

TREDJE FOKUS: Å FORME ÅNDELIGE LEDERE

Mitt tredje fokus er å forme åndelige ledere.

Ifølge strategidokumentet vil FK «stimulere unge med pastoralt kall til frimodig tjeneste for evangeliet.» Jeg er kjent med at dere har tatt et konkret initiativ her, i samarbeid med lutherske ungdomsorganisasjoner, for å gjøre veien inn i tjeneste lettere for unge som er usikre på grunn av den kirkepolitiske og teologiske utviklingen i DnK. Med prosjektet «Fø mine lam» vil dere legge til rette for et eget åndelig og teologisk «dannelsesløp», ved siden av det akademiske, for dem som studerer teologi, diakoni og kateketikk.

Her vil jeg bare – ut fra min egen erfaringsbakgrunn – gi dere heiarop og all mulig moralsk ryggdekning. Dere starter i det små og går naturlig nok prøvende frem. Men ikke tenk smått om dette. Dette kan bli begynnelsen på noe som på sikt kan få større betydning og rekkevidde enn dere aner.

Som mange av dere kjenner til, var jeg i mange år lærer og forsker i Det nye testamentet på MF. Gjennom det kom jeg tett på teologiutdannelsen, blant annet ved at jeg en periode var leder for avdeling for teologi frem til jeg for vel fire år siden valgte å si opp på MF. Selv om jeg sluttet vel så mye av personlige som av prinsipielle grunner, uttalte jeg meg i forbindelse med avgangen offentlig om sider ved teologiutdannelsen som jeg opplever som grunnleggende problematisk. Mange oppfattet nok det jeg sa først og fremst som en kommentar til den teologiske utviklingen på MF. Men egentlig snakket jeg om noe som ligger på et annet plan, og som egentlig gikk lenger: Jeg var opptatt av hvordan rammebetingelsene og paradigmene i akademia styrer hva teologien til sjuende og sist blir. Akademisk teologi kretser hele tiden om ideene og troens kulturelle ressurser, men fremmedgjør oss for den virkelige, levende og handlende Gud som vi dypest sett bare lærer å kjenne gjennom å leve troens liv i bønn og lydighet. Teologien sementerer splittelsen mellom tanke, bønn og handling som har ridd vestlig kristendom som en mare. At en er har fått mer praksis i studiene, løser ikke det grunnleggende problemet. I en artikkel som sto på trykk i magasinet STREK våren 2015, fikk jeg anledning til å utdype disse tankene. Der skrev jeg at hva det egentlig koker ned til, er spørsmålet: Hvordan former vi, ikke bare profesjonsutøvere, men åndelige ledere som vår tid sårt trenger?

I artikkelen skrev jeg:

« .. jeg opplever det stadig vanskeligere å leve med skillet mellom idé og Åndens liv som er strukturelt innvevd i hvordan akademisk teologi nærmer seg spørsmålet om sannhet. Etter min mening har vestlig intellektuell teologi i vår tid, som gjerne kalles den senmoderne, brakt oss til et punkt der vi må innse hvor radikalt teologisk tenkning henger sammen med et liv i bønn og troens lydighet. For kirkens skyld må vi gjenskape det som var selvsagt i tidligere epoker [av kirkens historie]: At det å være en tenkende teolog og en mystiker (dvs. et menneske som lever i bønn), er to sider av samme sak.

Det ligger ingen anti-intellektualisme i dette. Tvert imot: Vår tid roper etter vital teologisk refleksjon og veiledning. Men den blir til når de som vier sin tankekraft til å gjøre Bibelen og den kristne overleveringen aktuell, i alle ting søker foreningen med den treenige Gud som livets og sannhetens kilde. Hvis teologien skal tjene kirkens vitnesbyrd – at evangeliet er Guds kraft til frelse – må vi aktivt motvirke den fragmenterte tilnærming til kunnskap og sannhet som akademia setter i system. Det gjelder ikke minst i en tid hvor de intellektuelle trendene truer med å kaste oss ut i subjektivitetens og relativismens malstrøm.»

Kristen sannhet er mye mer enn bare noe intellektuelt. Som Oswald Chambers treffende har sagt det: «Den gylne regel for å oppnå åndelig innsikt er ikke intellektuelle anstrengelser, men lydighet. Om noen ønsker vitenskapelig kunnskap, er veilederen den intellektuelle nysgjerrigheten. Men den som vil ha kunnskap og innsikt i det Jesus Kristus lærte oss, kan bare få det gjennom lydighet.» Det er i tråd med det Jesus sier i Johannesevangeliet: «Den som gjør Guds vilje, skal forstå om læren er sann» (Joh 7,17). Vi blir sannheten tro i kjærlighet gjennom å leve i sannheten. Og det er også dette som former åndelige ledere.

Det er flere enn jeg som er opptatt av disse tingene. I sin aller siste bok, som har fått tittelen Fri att tjäna, går Magnus Malm dypt inn i denne tematikken. Boka kom ut i november, og er ennå ikke kommet ut på norsk. Understøttet av erfaringene fra 30 år som åndelig veileder, legger Malm stor tyngde bak påstanden at den akademiske utdannelsen er fundamentalt uegnet til å forme åndelige ledere. Han sier blant annet: «Den helt dominerande pedagogiska modell som stått för präst/ pastorsutbildningen i vår kultur är sedan länge den akademiska. Samtidig påstår ingen rimligen att en akademisk utbildning gör en människa til andlig lädare, men eftersom kanske 90 prosent av all tid, energi och ökonomi satsas just på den sidan av utbildningen måste frågan ställas om medlet når målet.» Malm tar til orde for et oppbrudd; selv lanserer han noen ganske radikale forslag mer i retning av en mer erfaringsbasert lederutvikling i kombinasjon med en teltmakermodell.

I STREK-artikkelen gjorde jeg selv prøvende forsøk på å antyde alternativer. Min modell, som jeg tenker er mer realistisk iallfall på kort sikt, ligger ganske tett opp til det som dere nå prøver ut – i første omgang i det små: et dannelsesløp med vekt på åndelig formasjon som legger seg opp mot eksisterende utdanningsprogram i akademia. I STREK skrev jeg at om noe nytt skal vokse frem, bør det skapes i grensesnittet mellom høyskoler som ivaretar behovet for material kunnskap, studiepoengproduksjon og formalkompetanse, og nye ressurs- og vekstsentre som står tett på levende fellesskap og gir rommet som trengs for eksperimentering. Men vi trenger noe nytt utenfor akademias rammer, arenaer som bygger bro mellom hode og hjerte, mellom bønn, tanke og handling. Fora der unge mennesker med kall til tjeneste kan få åndelig veiledning eller annen bønneveiledning, der vi fostrer bibelbruk som kobler sammen tanke og erfaring, der vi fordyper oss i klassisk kristne temaer i en ramme av bønn og fellesskapsliv, og der vi skaper felles øvingsaenaer for kristne kjernepraksiser, kanskje også med en mulighet for å leve tettere sammen i kortere eller lengre perioder. Slike fora bør preges av velvillig dialog mellom ulike fromhetstradisjoner, spiritualiteter og veiledningsformer.

Dere tenker kanskje om «Fø mine lam» som et slags nødgrep i en vanskelig situasjon. Jeg vil oppmuntre dere til å se på dette som en mulighet, kanskje til og med en Guds kairostid, til å være med å skape noe som ikke har vært gjort før. Jeg ser ikke bort fra at noe sånt kan vokse i ambisjon og omfang underveis mens en går. Det jeg beskriver i STREK-artikkelen kan fra der vi står i dag, virke som et urealistisk drømmescenario. Men hva kan ikke skje når vi begynner å gå? En må regne med motstand, prøving og feiling. Men det er mange strømmer som løper sammen nå og som taler for at slike initiativ kan bli til noe større. Ved Guds nåde kan det en dyrker frem på sikt bli attraktivt for langt flere.

Mitt tredje spørsmål er: Hvordan kan FK bidra til å forme fremtidens åndelige ledere, og hvor stort våger dere å tenke om dette?

FJERDE FOKUS: BEHOVET FOR SAMLING PÅ TVERS AV KIRKELIGE MILJØER

Mitt fjerde fokus er behovet for samling på tvers av kirkelige miljøer.

Enten jeg har snakket om behovet for mer robust fellesskap, å styrke den teologiske bevisstheten gjennom formidling av klassisk kristendom, eller å forme åndelige ledere – både mellom og oppå linjene har budskapet vært: Vi kan ikke stå alene. Vi må søke nye veier sammen med andre som står på apostolisk grunn og arbeider for at Guds rike skal gå fram i vårt land.

Det har antakelig skint igjennom at jeg har mer tro på initiativene nedenfra enn det toppstyrte, mer tro på det organiske og dynamiske som gir rom for utprøving og eksperimentering, enn det som er planlagt og nedfelt i strategidokumenter. Jeg har tro på det som kan skje når brennende hjerter møtes som søker sammen i bønn om Guds ledelse. Kanskje dreier det seg i stor grad om å satse på ting som har startet i det små, som nå ser mest ut som frø, men som vi tenker har livets kraft.

Det kan hende at dere i FK vil kunne ha en spesiell rolle som katalysator, ikke minst inn mot andre lutherske miljøer. Kanskje kan dere bidra til å skape frirom og møteplasser der andre inviteres inn til å tenke med og tenke nytt. Jeg vet ikke. Men det er noe med at nettverkets løse struktur og korte historie gjør at hjulsporene ennå ikke har satt seg, og som kan gi muligheter der andre er mer bundet av etablerte strukturer, organisasjonskultur, tradisjonsbånd og begrensende særinteresser.

I FKs grunnlagsdokument antyder avsnittet om nettverkets formål og basis en ganske bred økumenisk visjon. Det heter at «FK vil romme mennesker og grupper fra ulike kirkelige bakgrunner, og har et kall til å sikte mot en bredest mulig enhet på sannhetens grunn. Enheten i troen på og etterfølgelsen av Jesus Kristus overskrider de grensene som vi lager mellom hverandre. Jesus ber i Joh. 17, 21 for kirkens enhet ’for at verden skal tro’.» Samtidig vektlegges nettverkets forankring i den lutherske bekjennelse.

I dokumentets strategidel skjelner en så mellom nettverksbygging med lutherske miljøer, mens det med hensyn til det økumeniske heter at en vil ha «et videre utblikk mot og hente inspirasjon fra andre konfesjoner som deler den grunnleggende holdningen til Bibelen som Guds ord.»

Generelt tenker jeg nok sånn at slik vindene blåser i dag, bør også relasjons- og nettverksbygging for å fremme felles mål kunne skje på en bredere økumenisk basis. I hvert fall om en tenker nedenfra og lokalt, kan det mange steder være helt nødvendig.

Jeg ønsker ikke å være mer konkret enn dette. Dette med betydningen av å trekke sammen har vært langt fremme i bevisstheten min, også før jeg leste Rolf Kjødes appell i Dagen på fredag med overskriften «Frimodig sammen». Jeg regner med at hans utspill om samling på luthersk grunn vil få en del plass i diskusjonen i løpet av dagen.

Hvordan prioriterer vi ut fra et antatt fremtidsbilde? Det er et spørsmål jeg likevel har lyst til å reise. Når det gjelder fremtiden, kan jeg ikke vite; det jeg nå skal si er naturligvis bare hva jeg tror. Men jeg tror det vil skje en samling av kristne, en kirke som får større kraft gjennom enhet. Jeg tror det blir en bevegelse som vil gå helt på tvers av etablerte kirkesamfunn og ulike spiritualiteter. Den vil ikke bli monolittisk, men være mangfoldig både når det gjelder fromhetstype, kulturuttrykk og etnisk sammensetning. Samtidig vil avsporingene innenfor mange etablerte sammenhenger bli mer markante, kanskje også mer forføreriske. Jeg tror vi også vil se hvordan mennesker fra vidt ulike fløyer i kirken nærmer seg hverandre og går sammen til en voksende forfallskirke som inngår sterke kompromisser med samtidens verdier, filosofier og maktstrukturer. Jeg mener ikke å være konspiratorisk, tendensene ser vi allerede. Men jeg tror de vil forsterke seg. Den dekadente kirken søker «enhet» på bekostning av evangeliets sannhet. Den strør ut også blant troens folk frøene av en ideologi som når de spirer, skaper motstand mot det ekte evangeliet og kveler kraften kirken skulle hente fra det. Og her står kampen. Sammen med økende press utenfra, vil det stille oss på valg. Å være trofast mot Jesus og hans ord vil komme til å koste mer. Men de som er villige til å betale prisen, vil Gud velsigne. Den kirke som lar seg lede av Gud, vil bli styrket, gå frem i Åndens kraft og trekke mennesker til seg gjennom sitt troverdige vitnesbyrd.

Slik de første kristne gjorde det ifølge Apostlenes gjerninger. Når apostlene i Jerusalem fortsetter å forkynne evangeliet frimodig etter det første forhøret, leser vi i Apg 5 at de enda en gang blir arrestert og ført for Det høye råd. Da er det lovlæreren Gamaliel som tar til orde for å slippe dem fri, med følgende begrunnelse: «.. dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» Gamaliels ord er på mange måter en nøkkel til å forstå hele fortellingen om den fremadstormende Jesusbevegelsen i Apostlenes gjerninger; den lar seg ikke stoppe, tross motstand og forfølgelse, for dette er ikke menneskeverk. Gamalielprinsippet er et åndelig prinsipp. Det som er født av Gud, kan ikke mørkets krefter, stoppe. Den kirke som er bygd på sannheten, kan ikke dødsrikets porter få makt over.

Jeg har sympati for arbeidet deres for å sikre best mulig rammer innenfor Den norske kirke på kort og lang sikt, enten det handler om å skape åpning for å etablere flere valgmenigheter, eller å sikre et handlings- og mulighetsrom for dem som vil fremme klassisk teologi også i fremtiden. Jeg håper og ber om at dere lykkes. Men om dører skulle stenges, så vil Gud åpne andre. Et viktig åndelig råd heter: Prioriter den indre veien, og den ytre vil komme til deg. Noe sier meg at når det gjelder de ytre, institusjonelle rammene, har Gud det i sin hånd. Jeg sier ikke dette for å demoralisere dere i innsatsen for å arbeide strategisk og kirkepolitisk. Men spørsmålet er hvor vi først og fremst har blikket festet.

Det er derfor jeg også har lagt så stor vekt i dette foredraget på å gå i dybden og gjøre det i fellesskap. Det handler om å bygge noe for skiftende tider, der vi søker allianser på tvers. Legge grunnlaget for det som kommer. Alt jeg har sagt, handler i grunnen om å prioritere fordypning, fremfor alt åndelig fordypning, og gå den veien sammen med andre.

Jeg har det siste året vært mye på reise og møtt eller på andre måter kommet i kontakt med kristne fra ulike bakgrunner og sammenhenger. Bare de siste månedene har jeg møtt flere brennende kristne som står utenfor eller ikke lenger er en del av Dnk, som har sagt at de kjenner at Gud drar dem tilbake, eller at de kjenner seg kalt til å gjøre mer inn mot Dnk. En mann som jeg ble kjent med for ikke så lenge siden, fortalte da jeg møtte ham nylig at han nå var i et engasjement som vikarprest i Dnk. At han skulle ende opp der, var det siste jeg hadde forventet ut fra bakgrunnen hans.

Vi lever i underlige tider. Mye er i bevegelse på en måte som ytre sett ser ganske kaotisk ut. Mennesker som følger Jesus flytter på seg, gjør overraskende manøvre. Noe skyldes naturligvis den typiske rotløsheten i tiden. Men andre ting tror jeg står under en høyere regi.

Jeg har tidligere kjent på sorg og frustrasjon over at kristne som står på Bibelens grunn, de siste par tiårene har tatt så forskjellige konsekvenser av kirkesituasjonen og valgt å gå inn i vidt forskjellige sammenhenger. Jeg har sett det som et utslag av fiendens forvirring og splittelsestaktikk. Men nå har jeg mer fått enn fornemmelse av at dette er noe Gud kommer til å bruke. Kanskje når vi kommer lenger ned på veien, vil vi komme til å se at fra våre ulike steder får vi sammen bidra til fornyelse og vekst som ingen kunne forutse.

Mitt fjerde spørsmål er: Hvilken rolle kan FK spille i å skape kirkelig samling på luthersk eller apostolisk grunn?

AVSLUTNING OG UTBLIKK

Jeg har et siste og avsluttende fokus i dette foredraget. Det skal jeg gjøre ganske kort. Det er annerledes enn de forrige ved at det er først og fremst et kall til hver enkelt av oss. Det handler om viljen til å gi avkall på vårt eget og leve under korset.

Å leve under korset er mer enn en god luthersk parole. Det er ikke teologi for hengehoder. I Guds rike er det tvert imot nøkkelen til større kraft.

Viljen til å gi avkall og leve under korset. Jeg vil prøve å konkretisere det ut fra det jeg tror er særlig aktuelt i dagens situasjon. Og spørsmålene retter jeg like mye til meg selv som til dere.

For det første: Vi lever i en tid hvor de dekadente strømmene i kulturen blir stadig mer åpenlyse. De fosser ufortrødent videre på vei mot oppløsning av fundamentale verdier og drar foruroligende mye og mange med seg. Vi kan velge å stille oss over og på utsiden gjennom høylytte beklagelser av det åndelige og kulturelle forfallet. Eller vi kan innse at forfallskreftene ikke bare befinner seg «der ute», men de finnes også «her inne» (i mitt eget hjerte). Å leve i en kultur der mørket ser ut til å få overmakten, er for den som følger Jesus et stående kall til å vende oss mot lyset. At vi må våkne fra søvnen, og hver dag stå opp fra de døde, så Kristus kan lyse for oss. Spørsmålet er: Hvilke områder i mitt liv er det jeg trenger å bringe inn i lyset? Hvor gir jeg fortsatt mørket rom? Er jeg villig til å gi avkall og bringe det til korset?

For det andre: Å være en Jesu disippel er å forene seg med hans interesser i verden. Og hva hans interesser er, ser vi av at han fornedret seg selv og tok på seg en tjenerskikkelse. Det som mer enn noe annet trengs i en dekadent kultur – og i en kirke som gir etter for disse kreftene – er kristne som er villige til å bli brutt brød og uttømt vin for andre. Er det store ord? Egentlig handler det om noe så upretensiøst som enkel lydighet og noe så usentimentalt som en kjærlighet som holder ut. Kanskje betyr det at vi må oppgi posisjoner, privilegier og vårt gode navn å rykte. Verden forakter kraften i et gudfryktig liv, og mange kristne er også fullstendig blinde for denne kraften. Men det er en kraft som ikke lar seg stoppe. Undercover skaper den revolusjon. Spørsmålet er: Er jeg villig til å betale prisen for sant åndelig lederskap?

For det tredje: Vi lever også i tider der ting kan komme til å skifte fort. Hvordan vil samfunnet se ut om 5 –10 – 20 – 30 år? Og vil Den norske kirke overleve i noe nær sin nåværende form, eller vil kirkestrukturene endres fullstendig? Jeg aner ikke. Men Gud vet. Å leve under korset handler også om å vite at korsets vei fører til seier, men akseptere at her og nå må vi vandre i tro uten å se. Vårt kall er dypest sett bare dette: Å søke Guds hjerte og Åndens veiledning og være lydig fra dag til dag. Å bygge på fjell. Å høre Jesu ord og gjøre det de sier. Om stormfulle tider kommer, vil det være nok. Det har vi hans forsikring om. Spørsmålet er: Er jeg villig til å gå på det lyset jeg nå har, uten andre garantier enn Jesu ord og løfte?

Jeg begynte foredraget med å sitere fra Hebreerbrevet: «Kast ikke vekk frimodigheten! Den har stor lønn.» I Guds rike er ikke frimodighet noe vi mobiliserer frem. Frimodigheten bygger på uforanderlige, grunnfestede realiteter. Hvordan leser vi også om i Hebreerbrevet: Vi har «frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen» (Heb 10,19), vi kan i dag og for all fremtid «tre frimodig fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid» (Heb 4,16).

Derfor sier jeg en siste gang til dere: Frimodig Kirke – kast ikke vekk frimodigheten!

Geir Otto Holmås