Medio august 2019

Det er i overkant frimodig av en legmann å begi seg inn på et så krevende tema som vårt gudsbilde. Men innen rammen av ”Frimodig Kirke” tenker jeg at det må være rom for slikt… Mitt utgangspunkt var et ønske om å bringe dette temaet på banen på FKs samling i Storsalen i mars i år da jeg anser det som helt sentralt. Jeg ville komme med et lite verbalt innspill, men det ble ikke en åpning for dette. Svein G ba meg da om å komme tilbake i skriftlig form. Her vil jeg prøve meg på det med håp om at det kan gi støtet til videre refleksjon og samtale.

Avdrift

Har vi litt erfaring fra seiling, vet vi at avdrift er en faktor å regne med. Navigerer vi etter fyrlys og faste merker ser vi avviket fort. Ser vi på andre båter som seiler sammen med oss, ser vi det ikke uten videre. Da kan det synes som om vi holder stø kurs. Særlig på det samlivsetiske området har vi sett en stor endring i Kristen-Norge de siste tiårene, en avdrift som ville sjokkert våre ikke-kristne besteforeldre. Liberale biskoper og ”moderne” bibelsyn har gjort sitt. Store deler av frikirkeligheten er også råket. Når kirkens preses uttaler at ”den kristne tro ikke bare kunne være bundet av skriftsteder i GT og NT, men at den også måtte ta hensyn til den allmennmenneskelige livserfaring”, ser vi hvordan avviket blir fatalt. Det er bare fra skrifttroskapens posisjon at dette blir tydelig. Ja, vårt sekulære og superhumanistiske samfunn har gjort det krevende å holde stø kurs. Og alle de krefter og strømninger som ellers har ført til de store avvikene skal jeg ikke prøve å si noe om her. Men en bakenforliggende forklaring har blitt mer og mer påtrengende i mine øyne: Kirkens gudsbilde.

Endret Gudsbilde

Innen Lutherdommen ligger mye av det teologiske arbeidet omkring gudsbildet fast helt siden reformasjonen. At vi har med både en kjærlig og streng Gud å gjøre, hersket det ikke tvil. Om graden av gudstro har gått i bølger gjennom generasjonene, så har det vært et mål av gudsfrykt der. Gudsfrykt, som uttrykk for at mennesker, langt utenfor kirkegjengernes rekker, hadde respekt og ærefrykt for den treenige Gud. Det kan sikkert sies mye om hvor fruktbar og bibelsk fundert denne ærefrykten alltid var. Det som er sikkert er at i dag er det lite eller ingenting igjen av tidligere tiders gudsfrykt. I dag er det bare det ene som gjelder: Gud er kjærlighet! Satt litt på spissen så heier han på oss alle og er nådig mot oss i alt. I et slikt klima blir det svært vanskelig å tale om at vi alle skal stå til regnskap med våre liv en dag, om livets to utganger, at Bibelen stiller krav på det samlivsetiske området osv.

«Den hardeste lære i Guds ord»

Gudsbildet de fleste troende lever med i dag, er blitt så ensidig at det grenser til, eller er blitt, et vrengebilde av hvilken Gud vi har med å gjøre. Jeg mener at konservative teologer har forsømt seg. Jeg har ikke funnet mange stemmer i vår egen tid som går motstrøms. Det viktigste bidraget jeg er kommet over, er et hefte av avdøde biskop og prestelærer Erling Utnem fra 2005 med overnevnte tittel (utgitt av FBB). I innledningen kommer hans dype anliggende frem: ”Ikke minst i vår tid fornektes, demonteres og omtolkes Guds straffende rettferdighet. Det får veldige følger for teologien.” ”Jesus har ikke gitt oss et nytt gudsbilde. Han taler ikke mindre alvorlig om Guds vrede enn Det gamle testamente,” skriver han og utdyper: ” Jesus bekjenner seg uavkortet til profetenes forkynnelse og taler ikke mindre sjokkerende alvorlig om Guds vrede og domsmakt enn domsprofetene. Først i NT får vreden sin eskatologiske tyngde. Ordet om den evige fortapelse er bare antydet i GTs senere skrifter (Jes 66, 24; Dan 12, 2), men hos Jesus og apostlene kommer de klart til uttrykk.” Utnem oppsummerer sitt budskap slik: ”Ut fra det skriftmateriale vi har sett på, er det klart at Guds vrede hviler over synderen selv og ikke bare hans synd, slik noen hevder. Skriften lærer oss at Gud samtidig elsker dem Han harmes på, men hans kjærlighet kan ikke føre dem til samfunn med seg uten på forsoningens grunn. Derfor kan hele den kristne frelseslære og det bibelske bilde av Gud sammenfattes i Joh 3, 16. Vår fortapthet under Guds vrede er bakgrunnen for hans kjærlighetsoffer av sin enbårne sønn.” Han avslutter slik: ”Svikten i bibeltroskapen er stor blant oss i fht hele den bibelske domsåpenbaring. Når de apokalyptiske vredesåpenbaringer en dag blir utløst over verden, hvordan vil det da gå med de mange som ikke har lært å frykte Guds vrede og ensidig hørt at Gud bare er frelsens Gud? Jeg er redd mange vil miste troen på Gud, fordi hele deres gudsbilde vil rase sammen. Vår tid trenger gudsfryktens fornyelse. Vi blir i Guds ord ropt til både å frykte og elske Gud!”

Gud er Hellig

Slik biskop Utnem var en profetisk røst i norsk kristenhet, vil jeg påstå at dr. Francis Schaeffer sto for noe av det samme internasjonalt. Fra sitt L’Abri i Sveits påvirket han sin samtid, primært den engelsktalende verden, som apologet, ja, men også som en profetisk røst. Jeg satt under hans talestol i noen perioder på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Er det noe jeg husker spesielt godt, var det hans leksjoner om Guds vesen. Han så det som var i ferd med å komme, og advarte på det sterkeste mot å sammenblande Gud som hellig og Gud som kjærlig. Vi er jo vant til å snakke om kristendommens dialektikk. Men å bringe en slik tanke inn mht vårt gudsbilde, det gjør vi ikke. Jeg vet ikke om hans episkopale (anglikanske) bakgrunn gjør det mer naturlig. I hvert fall talte han svært kraftfullt om at Gud som en hellig Gud måtte forstås som sådann. Det samme om Gud som kjærlig. Han så for seg et platå med stup på begge sider. Overbetonte man Gud som kjærlig ville man ramle utfor på den ene siden. Overbetonte man Gud som hellig ville man ramle utfor på den andre. Har ikke overbetoningen av Gud som kjærlig ført til mye av elendigheten vi ser omkring oss i dag? Schaeffers tilnærming finner neppe særlig gjenklang i lutherske kretser, men går det an å tenke så radikalt? Jeg tror det. Guds vrede henger sammen med hans hellighet. Den hellige Gud tåler ikke synd.

Åndens bidrag til forståelsen av Guds vesen

Innen den lutherske fornyelsesbevegelsen berøres temaet Guds vesen i den nylig utgitte boken ”Velkommen Hellige Ånd” (Proklamedia 2018): ”Ånden bringer en forståelse av Gud der både hans hellige transcendens og hans kjærlige immanens vektlegges. Guds hellighet betyr at han er en fortærende ild. Han uttrykker seg i vrede mot all synd og urenhet. Han dømmer alle som står ham imot. Samtidig gir hans hellige kjærlighet i Kristus ubegrenset og ubetinget nåde til alle som kommer til ham i tro og omvendelse. En læremessig sunn kirke unngår et gudsbegrep som ser Gud utelukkende som en streng dommer som i sin majestet fordeler rett på en upersonlig måte. På den andre siden avholder den seg fra karikaturen av en Guds som i kjærlighetens navn og uten hensyn til sin hellige vilje, behandler rettferdige og syndere helt likt…. Ånden alene kan bygge et folk som ærer Gud som Gud, og gir ham gjensvar i hellig frykt og kjærlig tro.” (s 188 – 189).

Disse linjene uttrykker noe som ikke ligger så langt fra biskop Utnems anliggende, og er verdt å merke seg.

Andre innfallsvinkler

Når en så habil teolog som Odd Sverre Hove skal forklare sammenhengen mellom Guds vrede og hans kjærlighet så kommer det til uttrykk slik: ”Vrede-utsagnene i Bibelen er ikke vesens-karakteristikker, bare reaksjonskarakteristikker. Det er når Guds kjærlighet ikke blir besvart at Gud reagerer med vrede. Vreden er Guds skuffede kjærlighet vrede.” (Dagen 22.8.2014) Jeg har stor respekt for Hove, men kan ikke følge ham i dette. Jeg tror imidlertid at mange lutherske teologer gjør det.

En pinsekarismatisk stemme som Peter Halldorf sier det slik: ”Vreden er en umistelig og udelelig del av Guds kjærlighet.” (Slik at Guds kjærlighet ikke blir sentimental). Dette mener jeg er en avsporing og uttrykk for en svært grunn teologisk tenkning, men jeg tror Halldorf har mange teologer og forkynnere med seg i dette landskapet.

Hvordan skal man for eksempel forstå

fortellingen om Ananias og Saffira (Acta 5) med slike forklaringsnøkler som det Hove eller Halldorf gir oss? ”Hvordan kunne dere bli enige om å utfordre Herrens Ånd,” spør Peter Saffira. Før dagen var omme var de begge døde og begravet. De som var vitner til dette ble ikke slått av undring over Guds store kjærlighetshandling. Nei, ”hele menigheten og alle som hørte om dette, ble grepet av frykt”, leser vi. Vi kommer, etter min mening, langt ut på viddene når Gud som en hellig Gud blir usynliggjort.


Guds menighet i vår del av verden er i stor nød og vi har rotet det til hva gjelder vårt gudsbilde, det teologisk sett mest grunnleggende av alt! Hva kan røster som biskop Utnems og dr. Schaeffers bidra med? Jeg håper noen ser utfordringen og starter en prosess som kan føre til en dypere erkjennelse av hvilken Gud vi har med å gjøre. Ikke minst slik at en sunn gudsfrykt kan prege dem som ønsker å følge Jesus her i landet. De er det fortsatt en del av.

”I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfri for hans ansikt.” (Ef 1, 4) Hvorfor skal vi stå hellige og feilfri for vår Gud?

Jørgen Aass,
Lommedalen